BS071 Slowpho: 2 1/2

prev next


Slowpho:
2 1/2

Format: CD
Catalogue number: BS071CD
Release date: 25. oct 2004
Export date: 17. jan 2005

press info // reviews

Download:
Klicktrack Store
iTunes // eMusic

Stream:
Spotify // Apple Music // Tidal // Google Play

01

Lost In You

02

He Goes

03

Surrender

04

Good Girl

05

Alaska

06

Alien Love

07

Devoted

08

Summer Flirt

09

Strange

10

Save You

11

Wow

12

Outro


Press info

2 ½ år har gått siden elektronika-duoen Slowpho, som består av Christian Watkins og Hilde Drange, slapp sitt første album med den geniale tittelen ”Hi-Fi Sounds For Young Norwegians”. 25. oktober slipper endelig duoen sitt andrealbum som har fått tittelen ” 2 ½”.

I tillegg til Norge ble debut albumet også lansert i USA og Japan til svært gode kritikker. Det brakte også Slowpho til Japan der de opplevde en liten bit av popstjerne tilværelse og hvor de også stiftet inngående bekjentskap til flere av Tokyos karaoke barer. Etter at Universial US hørte plata, som I USA ble gitt ut på Water Music Records, kicket de såpass på den at de bestemte seg for å pushe den til alle colleges og universitet i USA, noe som er helt unikt for et såpass liten utgivelse. Det ble spillejobber i Europa og Japan, Bergensprisen for beste album 2002, kåret til Album of the Year av ivrige platekjøpere på cdnow.com, italiensk presse hyllet den som en av de beste debututgivelsene det året, en del spennende samarbeid, bl.a. Hildes samarbeid med den norske house-artisten Dalminjo og låta ”Love Affair” som fikk spilletid på de hotteste showene på MTV, og sist men ikke minst, intervju med Italienske Vogue (en liten drøm som gikk oppfyllelse for Hilde).

Men nå omsider: album nr 2. ”2 ½” har ifølge Slowpho selv har vært utrolig vanskelig og lage. Men etter mye slit, frustrasjoner og utsettelser er bandet endelig klare for å vise resultatet: et skummelt variert album som viser Slowpho fra en mye mer leken side. En av grunnene er at Hilde Drange har bidratt mer som låtskriver, en annen grunn er at de også har utfordret hverandre mye mer musikalsk og lagt mye mer vekt på selve melodien i låtene. De har også fått god hjelp fra Stian Jacobsen i Athome Project til mixing av skiva.

Her er det spor av 80-talls elektro synth pop, frekke r’n’b beats og jazz. Eller rett og slett pop med litt freaky beats. Men den røde tråden er der - til tross for et eklektisk album - og det er og blir Hilde Dranges følsomme og jazzy vokal. Og som en ekstra touch på sluttproduktet prydes coveret med et flott bilde signert Per Heimly.

2 ½ years have passed since Slowpho released their debut album "Hi-Fi Sounds For Young Norwegians", also known as "Hotel Sleep" on licensed versions. Now, they are finally here with their new album, titled "2 ½".

Their debut album was a big success in USA and Japan, giving Slowpho the opportunity to visit Japan with a full pop star treatment, including hanging out in genuine karaoke bars in Tokyo and writing autographs for hours.

Since then, they have also been working on various collaboration projects, for example Hilde's participation on Dalminjo's MTV hit "Love Affair”. They have also slowly and gradually worked with new material. The new album has been a struggle, but now it is finally here!

The result is a much more varied album, showing Slowpho from a more playful side. Hilde have contributed more as composer, and they have challenged each other more musically, resulting more weight on melody and songwriting. In the final mix of the album, they received valuable input and help from Stian Jacobsen from Athome Project.

You'll hear hints of 80's synth pop, naughty r'n'b beats and jazz. Or simply pop with freaky beats. Even if it is quite an eclectic album, it still has the red thread of Hilde Drange's sensitive and sensual jazzy vocals, and that unique Slowpho feel.


Anmeldelser [reviews ]

Dagens Næringsliv
Slow lotion
Slowpho er den stille jenta i klassen av norsk jazzete raritetspop.
De eldre gubbene har fått mye oppmerksomhet. Ikke før har støvet lagt seg etter Tom Waits, så durer 70-åringen Leonard Cohen på med nye melankolske dikt ogegenprodusert omslagsillustrasjon. Og så kommer Willie Nelson fullt utstyrt med amerikansk flagg og sier: "I didn't come here, and I ain't leaving." Heller ikke John Mellencamp eller Meat Loaf blir man kvitt - skulle man ønske det. Og mandag slipper Norges storselgende rockeprest Bjørn Eidsvåg sitt rødvinspoppete oppgjør med intimitetstyranni, fordømmelse og skjenn. Han om det. Jeg velger meg likevel ungdommen denne helgen. Den noeske duoen Slowpho har mest sansynlig ikke alle gubbene i tankene med denne linjen, så kryssklippingen får stå for min regning: "Could you be more obnocious, it's starting to get dull, I've had enough of your complaining. It's time to shut up and perhaps move on."
På eggen. Kristiansanderen Christian Watkins og bergenseren Hilde Dranges albumtittel "2 1/2", er ikke mer mystisk enn at det har tatt to og et halvt år å få ferdig oppfølgeren til debutalbumet "Hi-Fi Sounds For Young Norwegians". I løpet av de 30 månedene har førsteplaten blitt utgitt i Japan, Europa og USA og passert vel 10 000 eksemplarer. De lager fortsatt intellingent popmusikk i det litt ufokuserte skjæringspunktet mellom elektronika, avangardepop og loungejazz og må nok finne seg i å havne i samme butikkhylle som Kings of Convenience, Röyksopp og Ralph Myerz and the Jack Herren Band. Den svale sjangerblandingen balanserer på en musikalsk Besseggen. På den ene siden av fjellet ligger tannløs interiørarkitektjazz, nybølgepop og heismusikk knust i klippene. På den andre siden ligger patetisk åttitallsonanering og sjelløst synthflørt og vaker i innsjøen. Men virkemidlene er posjonert nennsomt. Akustisk kontrabass, fløyte og vibrafon, Dranges behagelige stemme og en tøylet produksjon holder arven fra Human League og Soft Cell inne på fast grunn. Det er akkurat nok leken jazzfølelse, subtil latino og veldesignet raritetspop til at det jämnar ut sig.
Hjertevarme. På høydepunktet, den rolige triphop-med-harpe-låten "Alien Love", hviskesynger Hilde Drange energisk "I gotta get outta here." Og så kortklipte og ikke alt for konkrete er tekstene på "2 1/2": "I've come to say, all those little words, to make some sense." Små ord som gir masse mening om å leve livet slik man ønsker som flink pike; om at vi kan redde hverandre, men ikke forandre hverandre; om å ønske seg bort fra martinier, folketettheten og konkurranse: "Take me to Alaska, where the sun never shines, where there's no sun tanned people, it suits me just fine." Platen avsluttes nydelig med klaver, aftenkjole og naken vokal på sangen "Outro". Jeg vet det selvsagt ikke, men det kan jo være en hyggeligere hilsen til de eldre kollegene: "Your eyes are older, but your heart not colder."
Per A Risnes Jr.

BergensTidende / Fædrelandsvennen
Norsk duo overbeviser med en forsinket oppfølger
Husker du Slowpho? Det har gått to og et halvt år siden de debuterte med "HiFi Sounds For Young Norwegians", og med unntak av en EP-en "Summer Flirt" har det vært stille. Tiden har de brukt på spillejobber i Japan og Europa, motta Bergensprisen 2002, samt knote med det nye albumet. Ifølge dem selv har det vært en vanskelig prosess, men "2 ½" har da også blitt mer lekent enn debuten. For eksempel starter albumet med en overraskende tung elektrolåt, før det spretter over i elektropop, pop og til og med bossanova. Det er tydelig at mye har skjedd på to og et halvt år, og det aller meste har vært til det positive. Det mest påfallende er at uttrykket har blitt varmere og mer variert enn før. Vokalist Hilde Drange har blitt mer involvert i låtskrivingen, og sammen med Christian Watkins har de fått hjelp av Athome Project til å mikse skiva. Antakelig kommer "2 ½" til å nå enda flere enn debuten gjorde, og det er vel fortjent.
(5/6) Walter N. Wehus

ABC Startsiden/Magasinet
For to og et halvt år siden debuterte den norske elektronikaduoen Slowpho med albumet "Hi-Fi Sounds For Young Norwegians". Tuftet på den etterhvert utskjelte musikksjangeren "trip-hop", leverte duoen et fint, men noe uforløst album. De musikalske bestand-delene til Slowpho er rytmebasert elektronisk pop, kombinert med Hilde Dranges småjazzete vokal. Sleng på bandets noe "kjølige" musikalske uttrykk, og du har kanskje noe av forklaringen på hvorfor Slowpho eksempelvis fikk en bra mottagelse i Japan. 
Med sitt album nummer to, "2 1/2", viser Slowpho seg fra en langt mer variert side enn hva tilfellet var på debuten. Fortsatt er det rytmene som får dominere lydbildet, noe man først og fremst hører på åpningslåten "Lost In You". Man sitter nærmest igjen med en "drum & bass-følelse". Det er likevel på de mer popete låtene Slowpho viser styrke. Her gir rytmene og melodilinjene langt bedre plass til Hilde Dranges herlige vokal, noe vi blant annet hører på låter som "Good Girl", "Alien Love" og "Strange". 
Godlåten er likevel den suggerende Bossanaova-saken "Alaska", som komplett med sine funky "handclaps" gir oss et imponerende bra Slowpho. Hadde undertegnede vært glad i å danse, hadde jeg sannsynligvis vært meget fristet til å svinge meg i valsen til denne låten!
Et nærliggende referansepunkt her ville kanskje være Lamb eller Goldfrapp på "Black Cherry", som også har den samme bandkonstellasjonen som Slowpho (mannlig programmerer og kvinnelig vokal). Ellers hører man musikalske elementer og referanser til band som Hoover (phonic) og Kraftwerk. I det hele tatt har det generelle lydbildet til Slowpho endret seg og blitt fyldigere, og det inneholder nyanser som er med på å gjøre musikken mer spennende enn hva tilfellet har vært tidligere.<br>
Av mindre heldige låter, må man trekke frem den noe irriterende og anmassende "He Goes", og den koselige Saint Etienne-klisjeen "Surrender". Jeg trodde koselåter var forbehold Ephemera i Norge, men her gir Slowpho sitt solide bidrag til den debatten!
I og med at albumet inneholder så mange forskjellige elementer, savner jeg en rød tråd i låtvalget på "2 1/2". Det hele blir for sprikende, og det kan virke som om Slowpho har forsøkt å dekke over litt for mange retninger innenfor den elektroniske musikkformen. Men dette kan også anses som et positivt element, da de ikke låser seg fast i ett spesielt uttrykk.
Oppsummert er dette et veldig fint album innenfor sjangeren elektronika. Den har flere sterke låter, men platen er samtidig avhengig av endel gjennomlyttinger før lytteren blir komfortabel med musikken. Dette er og blir bra musikk, og da får diverse trendnisser som har lagt denne type musikk for hat, heller konsentrere seg om sitt. 
(4/6) Stig Henning Morken

Elektronika-duoen Slowpho, Christian Watkins og Hilde Drange, slipper nå sin andre full-lengder. Det er to og et halvt år siden den første kom, derav platetittelen "2 1/2".
Første låt ut;"Lost in You" har referanser til både Bel Canto og Erasure. Vokalist Hilde Drange har et godt snev av Anneli Dreckers mystisk stemme. Erasure manes frem på grunn av en mekanisk 80- tallsbeat. Det er likevel friskt og har en moderne sound med en søtladen vokal som forfører. Dansbart, lyttbart og engasjerende, kreativt men sparsommelig krydret med samples.
"He Goes", spor to, er original, med svært dominerende synthbass. Blander frekt repeterende harde og myke elementer men resultatet er et åpent og tilgjengelig lydbilde. Glimt i øyet. Tredje melodi "Surrender" er en fengende, laidback og melodiøs sak. Perkusjonen høres ut som den er skapt av et Farfisa orgel ifra 1985. Noe som fungerer utrolig bra og gir melodien et sjarmerende naivt uttrykk.
"Good Girl"; marimba drevet, flytende og jazzy melodi som lever sitt eget liv. Det flommer kledelig av overskudd og glede, maner frem bilder av sol og palmer. Et spor som skiller seg ut på platen i kraft av å være et nesten rent akustisk verk. Hilde Dranges varme stemme besjeler melodien og gjør dette til en liten perle.
Dette er en variert plate som scorer høyt på gode melodier, krystallklar produksjon, originale valg av elektroniske lyder, samt et enkelt men effektivt perkusjonsarbeid.
Walter K. Maurstad

Exact
Hilde Drange strekker stemmen atskillig mer i ulike retninger denne gang.Låtene er stort sett enklere og mer umiddelbart poppete enn før. Det kantolkes som en kommersialisering, men samtidig er låtene så gode at det mestsannsynlig er fordi duoen har det fint og trives godt. I "Surrender"høres det ut som om Ephemera er gjester, "Devoted" erekektronikadisko anno 2004, mens "Strange" viser Hildes stemme i allefasetter. Alle låtene er flotte eksempler på at Slowpho lager variert ogkompleks elektronisk popmusikk. De blir aldri kjedelige, selv om de repetererseg selv et par ganger i løpet av dette albumet.
(4/6) KD

Nordlys
Variert og spennende

Hyggelig å konstatere at duoen Hilde Drange og Christian Watkins kan vise til en fin utvikling på sitt andre album utgitt på Tromsøselskapet Beatservice. 2 1/2 har en lystere grunntone enn forgjengeren, Drange og Watkins flørter med jazzen, de varierer stort i tempo og uttrykk - reultatet blir et vellykket, variert, dynamisk og levende electronica-album man kan  bruke lang tid på å fordøye. Her er alt fra Blondie møter discofrenetisk 80-talls synth i åpningskuttet Lost In You, til den svale og tilbakelente Summer Flirt. Fint, men Slowpho må nok trekkes noe for den generelle låtkvaliteten; til å være såpass popete som de er, savner jeg låtene som virkelig sitter.
(4/6) Danny J. Pellicer

Reviews

CD-kritik.de
Triphop, eine der interessantesten Musikrichtungen der 90er Jahre, hat sich überraschend schnell tot gelaufen. Protagonisten des Genres wie Portishead nahmen bereits nach zwei Alben unbefristete Auszeiten. Beth Gibbons, Sängerin der legendären Band, kehrte unlängst mit einem Natur-inspirierten Akustik-Album zurück ("Out of season"). Andere, darunter Goldfrapp und der Schwede Jay-Jay Johanson überraschten zwischenzeitlich mit einer Rückkehr zum Synthiepop der 80er Jahre. Massive Attack widmen sich der Filmmusik ("Danny the Dog") und Tricky coverte The Cure ("The love cats", auf seinem bislang letzten Album "Vulnerable"). Da freute man sich umso mehr, als vor zweieinhalb Jahren ein Duo aus dem hohen Norden von sich reden machte: "Hi-Fi sounds for young Norvegians" hieß die Platte, mit der Hilde Drange und Christian Watkins alias "Slowpho" international für Furore sorgten. Sogar in den USA wurde die Platte veröffentlicht, wenn auch unter dem einprägsameren Titel "Hotel Sleep".
Inzwischen folgte die zweite CD - "2 1/2", benannt nach dem Zeitraum, der zwischen Debüt und Folgealbum liegt. Und siehe da: Auch Slowpho hat die Spur des Triphop zwischenzeitlich verlassen. "Lost in you" und "He goes", die beiden Tracks, mit denen sie ihren Longplayer eröffnen, klingen synthetisch, elektronisch - auch in Tromsø fröhnt man inzwischen offensichtlich dem Revival der Eighties, ohne dabei jedoch auf die Symbiose mit der Avantgarde zu verzichten: "Lost in you" bedient sich offenherzig beim Ryhthmus von Björks Song "Pluto".
Doch "2 1/2" bietet noch weitere Überraschungen. Denn bereits mit dem dritten Song "Surrender" geht am Polarkreis die Frühlingssonne auf - vorsichtiger Optimismus greift Raum, verspielte digitale Elemente, unter minimalistischen Gesichtspunkten arrangiert, umspielen eine akustische Gitarre und luftige Streichersätze - dergleichen kennt man sonst nur von einem anderen Elektro-Duo: Air.
Im Vergleich zu "Hi-Fi Sounds for young Norvegians" ist "2 1/2" das eingängigere Album. Raffiniert inszenierte Tracks wie "Good girl" und "Alaska" bestechen sowohl durch ihren coolen, subtil treibenden Beat als auch durch die oft mehrstimmigen Gesangsparts von Hilde Drange, deren Stimme für einfühlsame Jazz-Songs wie geschaffen scheint. Überhaupt ist sie der Dreh- und Angelpunkt dieser melodiebetonten Produktion.
Nach dem Ende des Triphop, so klingt es, gehen nun auch Hilde Drange und Christian Watkins auf die Suche nach einer neuen Heimat. Wirklich entschieden haben sie sich dabei - im Gegensatz zu den eingangs erwähnten Kollegen - wohl nicht. Darin muss man jedoch keinen Nachteil sehen. Im Gegenteil: Für manche ist nämlich bereits der Weg das Ziel, und darin liegt ein unschlagbarer Vorteil: Man bleibt in Bewegung.
Michael Frost

 


Main // Information // History // Artists // Releases // Live // Mailorder