Anmeldelser [reviews 11.12.99]

• week 20 1999: "Dealwithit" on NRK Petre's playlist.
• week 18 1999: debuted at 24th place on the official norwegian sales chart (VG-lista)
• week 17 1999: Recommendation of the week in KlubbSju, NRK 2 .
• week 17 1999: "The Herb" Track of the week at Studentradioen i Trondheim

Dagbladet
Sternklang er klangen av 1999. Urban, seig hip-hop med rom for jazz og råtne eksperimenter. Men mest av alt er "Neolounge" funky. Noe så inn i helvete funky. "Neolounge" er vårens soundtrack for rastløse sjeler. Plata oser av seine netter og svette klubber. "Electone", for eksempel, krever betingelsesløs overgivelse på dansegulvet. Navnet skjemmer ingen - lengre unna D.D.E kunne Rune Brøndbo, alias Sternklang, vanskelig kommet. Brøndbo kombinerer hip-hop, samples, jazz, drum'n'bass med organiske instrumenter på en rå og upolert måte. Plata er en inkarnasjonen av det såkalte "Grünerløkka-soundet". Noen låter tipper over i det innadvendte, men når alt klaffer er Sternklang det nærmeste norsk musikkliv har kommet en David Lynch. Kort sagt: Sternklang funker.
(5/6) Beate Nossum

Dagbladet Fredag (helgelyd)
Norske Sternklang roper etter svette klubbkvelder og nådeløse DJ's med dette albumet. De er sære og eksperimentelle, men hensynsløs funky.
Beate Nossum
Lyden av en café latte. Hurumlandets Sætre har fostret Norges kanskje fremste utøver av storbybeats. Sternklang-Brøndbo - D.D.E-røndboene 1-0.
Thomas Strzeklecki

Dagsavisen/Nye Takter
Rune Brøndbo alias Sternklang markerer seg igjen som et stort talent innen Den Nye Tjuvradd-musikken, også kalt Grünerløkka-soundet. Betegnelsen henspiller trolig på Løkkas overdrevne antall kaffebarer, der denne typen instrumental hip hop er en like vanlig del av interiøret som espressomaskinen. Ikke til forkleinelse for Sternklang-mannen, for han har lagd en svært hørverdig plate som låter hakket mer funky enn debuten "Freestylespacefunk" (1997). Den innvarslet en ny sound fra en ny generasjon klubbvante artister med hjemmestudio og store platesamlinger å "låne" fra. Det er sammenhengene og sammenstillingene som er det essensielle � hvem som helst kan fyre opp pc-en og knabbe noen gamle hip hop-beats. Det er her Brøndbo hever seg over snittet. Han stjeler med stil � enten det er en resirkulert Jungle Brothers-sample ( "Frisky") eller den medrivende gospel-vokalen på "Electone". Dessuten kan han faktisk lage musikk basert på egne lyder også. Det låter sløyt, men aldri sløvt, med en sikker sans for de mørke undertonene som tilfører musikken spenninger � drum 'n' bass-skumlingen "Tremble", f.eks, kan få noen hver til å sette kaffen i halsen.
Bernt Erik Pedersen

Filter
Endelig er oppfølgeren til "Freestylespacefunk" fra 1997 klar for markedet. Sternklang aka Runde Brøndbo skaper et meget godt produkt med en blanding av jazzinfluerte toner og funky hip-hop. Det hele starter rolig og bedagelig i "12:06", med Portishead-aktig sløvhet rusler den avsted. Etterhvert beveger det seg over i mer løpetempo, men aldri mer enn at man klarer å holde følge med rask gange. Sternklang er nok en av landets mest oversette artister, sett opp mot kvaliteten på produktet som leveres. Eksil-trønderen Brøndbos musikk blir omtalt som det nye "grunerløkkasoundet", og det kan jeg godt tenke meg. Disse låtene ville passet perfekt inn på en røykylt cafe ved Olaf Ryesplass. Sløyt, dansbart og trendy på en gang, det er jo tre ting på en gang så det går jo ikke an. Fatisk er det mulig når Sternklang gir lyd fra seg. På debutalbumet var Sternklang funky, "Neolounge" frakter fruktene videre, og har tilsatt noe ekstra funky stoff og en smule drum'n'bass, som gjør at dette produktet ligger og puster debuten i nakken. Klarer ikke helt å leve opp til forventningene, men de var da også skyhøye etter mesterverket "Freestylespacefunk". Uansett anbefales albumet på det varmeste.
(5/6) PHA

Morgenbladet
Rune Brøndbo, aka Sternklang, føk inn i folks bevissthet for to år siden med debuten Freestylespacefunk, som av litt uklare grunner har blitt kalt en del av "Grünerløkkasoundet", hva nå i all verden det skulle bety? Mer viktig er det at debuten var en glimrende skive som høstet lovord hjemme såvel som i velrenommerte publikasjoner ellers i Europa. Siden den gang har han spilt en rekke livesett rundt omkring, både på egenhånd og som en del av diverse prosjekter og bestillingsverk, et par av konsertene har også blitt spilt på Roxrevyen Live. Neolounge fortsetter der debuten slapp, det har blitt et helstøpt produkt der Brøndbo låner friskt (han har sikkert en svær platesamling), alt kledd i en rolig og funky stil. Det sansynligvis en av de cooleste platene som har kommet ut på aldri så lang tid, man kan henge i baren med en cocktail i hånden til musikken, eller man kan rusle ut på gulvet å bevege seg sløyt til alle sporene på Neolounge.
Brøndbo har klippet og limt med stø hånd hele produktet gjennom, jazza elementer er blandet funk så vel som hiphop-rytmer, og får man ikke funknakke av dette er man whiplashskadet. Neolounge føyer seg pent inn i rekke av helstøpte norske technoutgivelser av internasjonalt format. Sternklang går heller ikke av veien for å dra til med litt big-beat i beste britiske tradisjon, dog uten at han mister noen egenart av den grunn. Variasjon er det flust av og Neolounge forsvarer glatt sine tolv spor og nærmere åtti minutter. Dette er en plate som burde havne i mengder av stereoanlegg denne våren og på topp ti-listene mot slutten av året.
Det var for øvrig en som prøvde å forklare "Grünlerløkkasoundet" med at Sternklang er slik musikk man alltid hører på alle kaffebarene på løkka, men det blir litt snodig etter som det bare er to, i høyden tre kaffebarer der, kanskje har det mer med at man stadig vekk kan se Brøndbo på diverse kafeer rundt på løkka, ikke vet jeg. Bra musikk lager han i hvert fall.
Morten Abrahamsen

Fædrelandsvennen
Sexy vårfunk.
Sternklang, aka Rune Brøndbo, jobber med seige beats og skitne, modulerte lyder i et lurvete men rundt lydbilde. "Neolounge" er langt mer gjennomført enn debuten, "Freestylespacefunk", og den leker med hip-hop og funk så vel som jazz og eksperimentell electro. Det er noe ubestemmelig tiltalende med hele det musikalske konseptet - helt fra de fengende bassgangene, via den myke, rufsete lyden, til de små sønnene av vokal som gjør seg gjeldende fra tid til annen. Det er originalt, dampende sexy, sleazy og vidunderlig groovy! Hva mer kan man ønske seg?
Lars A. Nedland

Adresseavisen (Groove)
Rune Brøndbo alias Sternklang markerer seg igjen som det store talentet innen samplet dansemusikk. På "Neolounge" er han enda mer funky enn på debuten "Freestylespacefunk", som kom for to år siden. Da ble det slått stort opp at han er i slekt med gutta i DDE. La oss håpe at nyhetsverdien av dette er borte, for platen har ingenting med "raiing" å gjøre, heldigvis. Istedet er det feiende flott funk, stjålet med stil. Vi kunne godt ha klart oss uten dum'n'bass ekskusjonene på slutten, men ellers er det fint lite å sette fingeren på her. Best på en utsøkt plate synes vi "The Herb" er. Her svinger det godt og de store trommene tar ikke glansen fra melodien, men driver den i stedet frem på et eksemplarisk vis. Norsk ny-funk av ypperste klasse.
Stian Nebb

Avis1
Grünerløkka har på mange måter vært Norges trip-hophovedstad, og Sternklang alias Rune Brøndbo, beviser med disse to utgivelsene at det fortsatt er liv i Grünerløkka-scenen. "Eclectical Wires" inneholder riktignok bare fire låter, hvorav to er remixer gjort av andre, mens "Neolounge" er et fullt album. Og det er sistnevnte som liksom er mesterverket. Her beviser Sternklang at han er i stand til å lage elektronisk musikk som er helt på høyde med de beste engelske artistene innen samme sjanger. Det er mørkt og litt sært, men samtidig så fengende at det ikke burde skremme vekk noen. Ytterligere er det variert, fra det helt seige til det raske og nesten aggressive, tidvis med noen aldeles nydelige melodier. Dette er musikk å lytte til, samtidig som det er så funky og dansbart at man vanskelig kan sitte stille mens man hører på. Päronsoda vant i år Spellemannspris i danceklassen uten særlig konkurranse. Man skal ikke bli overrasket dersom Sternklang i det minste blir nominert til neste år.
(5/6) Aage A. Wolff

Nordlands Framtid
Flott og funky
Sternklang, alias Rune Brøndbo, imponerte med debuten "Freestylespacefunk" i 1997. Teknomannen har denne gangen fortsatt sånn noenlunde i den samme tekno, drum n bass/danse musikk-gata, men han er kanskje enda mer funkbasert enn sist. Rytmesporene veksler fra det slepende sensuelle til raskere "pumping", og de gir seg ikke før de glir inn i kroppens danse-instinkter. Lydbildet er relativt røfft og upolert, og inneholder både metalliske lydeffekter, suggerende bassganger og krydrende pålegg både fra keyboards, vibrafon og andre organiske instrumenter. Grunntonen i plata er mørk, og blant de mest spennende og stemningsskapende låtene er den helflotte "Retrograde", der dansegleden dempes til fordel for et stykke musikk med mer lydmalende kvaliteter. Kombinasjonen av "fysisk" rytmikk og spennende klanger er kanskje desto sterkere når "Basschase" følger etter. Det er kanskje i avdelingen for "sløye pålegg" at denne karen har enda mer å hente, men denne plata innfrir både i kategoriene rytmisk hektende og lydmessig spennende teknoskive.
(5/6) Kjell Nordeng

Finnmark Dagblad
Det er ikke mye elektronisk musikk jeg virkelig liker godt. Men, Sternklang er noe av det mest geniale jeg har hørt. Jeg likte den forrige skiva "Freestylespacefunk", men den nye "Neolounge" er om mulig enda bedre. Dette er enkelt og greit genialt! Det er spennende, meget dristig laget og dette har mange flere dimensjoner enn "vanlig" techno eller elektronisk musikk. Viktig melding Lytt til Sternklang!
Rovert St. Dyrnes

Flimmer
Da Sternklang, alias Rune Brøndbo, slapp Freestylespacefunk i '97, var det som et etterlengtet friskt pust inn i norsk moderne musikk. Innovative breaks og beats gjorde plata til en funky opplevelse, men desverre er oppfølgeren ikke et like sikkert kort. Der Freestyle... var en veritabel rundbrenner mellom electro, drum'n'bass og hiphop, havner Neolounge nærmere triphop-idomet, og en svak eim av Skint lurer i bakgrunnen et sted. Plata er solid, jøsses, og SK oppviser fingerspitzgefühl når jazza beats skal legges ned. Det blir bare litt i avslappa laget, hvis du skjønner. Når beats blir for slappe, er de liksom ikke lenger ... beats. Men er du klar for en sløy tur til Grünerløkka, bør du rette blikket mot stjernene (stern = stjerne osv).
(4/6) Ole Andreas Hoen

Tidens Krav
Rune Brøndbo, ikke i slekt med DDE fyren med samme navn, er Sternklang. Sternklang er Beatservice` flagskip, og er klart mestselgende på labelen. Dette er andre albumutgivelse for Brøndbo, og "Neolounge" er mye "proffere" og mer gjennomført enn forgjengeren. Det starter svært så bra med "12:06", deretter følger en rekke ganske like låter, samtlige inspirert av Chemical Brothers og Beastie Boys, hvor det nesten blir for funky. Orginalene er bedre, men bevares det svinger sinnsykt, slik musikk hadde ethvert dansegulv trengt. Det blir en smule ensformig å høre denne delen av skiva i ett. Det tar seg opp igjen på spor nr 9, "Retrograde", med sine luftige trommer og James Bond aktige bass er dette starten på "Neolouge" sin opptur. Deretter følger "Synthetic", en låt som nok hadde fortjent å få en "detektime" oppkalt etter seg. En slags blanding av "Mission Impossible" temaet og introen til "Derrick". Etter den tar platen virkelig av, de to siste sporene "Tremble" og tittelsporet "Neolounge" er de virkelige høydepunktene, og etter min mening er førstnevnte låt noe av det sprekeste som er levert av norsk Drum`n Bass overhodet, mens tittelsporet er en slags deilig blanding av Death In Vegas, David Holmes og Leftfield (hvor er de blitt av forresten?). I bakgrunnen kan Perkulator (fast gjesteband på Sternklang konserter) høres. Bedøvende bra.
(4/6) Ronaldo

 Natt & Dag
I vår anmeldelse av Sternklangs debutalbum freestylespacefunk fra to år tilbake påpekte jeg en tendens på Oslos østkant, nærmere bestemt Grünerløkka. Trip hop og kaffebarer kom til å ta over etter hele punkeidiomet, mente jeg. Så skjedde også. Men dette handler ikke om at jeg er Nostradamus. Sternklang er tilbake, og det er med en mye mer fokusert og utadvendt skive enn forgjengeren. Sternklang (eller Rune Brøndbo, som han heter) tråkker ikke nødvendigvis nye stier, men utvikler en særdeles stødig gange. Det er downtempo men samtidig upbeat. Det er nettopp dét som gjør at �klang er mer interessant enn sine norske likemenn. Han skjønner rett og slett the funk. En innvending må vi allikevel ha med: Trainspottere vil nok bli overrasket over de mange opplagte lydene på plata. I tøffe "electone" har vi et sample av spliff-funkklassikeren Smoking Cheeba-Cheeba av Harlem Underground. Andre steder finner vi bassen fra For the love of money. Slike ting. Men for all del - Neolounge holder i massevis.
(4/6) Audun Vinger

Nordlandsposten
Rune Brøndbo er Sternklang, og med "Neolounge" er han ute med sitt andre album. Brøndbo har sin musikalske radius først og fremst i miljøet på Grünerløkka i Oslo. Musikken han skaper kan bli litt enstonig, men greier seg likevel bra innenfor sin jazzete og funky hip-hopstil. Sternklangs styrke er først og fremst det orginale uttrykket.
(4/6) Rune Slyngstad

NettPuls
Endelig klinger Sternklang bedre. Sløy, loungy, downbeat, funky, dyster hip hop, drum 'n bass & beats & breaks. Sjekk ut "Automatic Soul", "Tremble", "Synthetic", "Electone", "Neolounge" og "Small Incident". Men... Dessverre mangler Bøndbo det lille ekstra som ville fått flere til å sperre øra opp. Det er vanskelig å forklare, men edgen i Sternklang-prosjektet har ennu ikke slått ut i full blomst. Man føler at potensialet formelig sprenger på bak det littebittegranne for streite... altet. Men, for svingende, "Neolounge" er et solid verk og jeg kan ærlig meddele at jeg virkelig ser fram til oppfølgeren. Imens får jeg nøye meg med denne, og det er sannelig ikke verst! "Neolounge" minner meg om en grøtsleiv jeg dreiv på med i sløyden på barneskolen. Jeg pussa og pussa og strevde og strevde, men karakteren blei allikavæl bare... G+
Gylve Fenris Nagell

Nettavisen
Både kaldt og upersonlig. Det er noe fryktelig utdatert og slitent over andrealbumet fra Rune Brøndbo, som stadig er i slekt med frontfeitingen i D.D.E. I likhet med debuten "Freestylespacefunk" er det i all hovedsak instrumental hip hop det dreier seg om, i avart-variantene trip hop og big beat. Tittelen hinter om at "Neolounge" er ment å være bakgrunsstøy, og noen annen funksjon er det vanskelig å tiltro platen. Visst låter det pent og greit, men både beats og samples er av typen vi har hørt millioner av ganger de siste fire-fem årene. Når det skal være tøft, blir det liksom ikke tøft nok. Veien herfra til Fatboy Slim er lang. Når det skal være "chill", blir det heller ikke "chill" nok. Veien herfra til Nightmares On Wax er enda lengre.
Café-potensialet er stort, men "Neolounge" (tittelskuttet under) er både kald og upersonlig, og stort sett kjedelig og forutsigbar.
Nøst

VG
Rune Brøndbo, Sternklang, er en av våre fremste eksponenter av ny musikk, men skaper ingen røre med "Neolounge". Det største problemet er hvor upersonlig dette låter, akkurat som mye trip hop unektelig gjør. Lydskulpturer av dette slaget - i Sternklangs tilfelle variert mellom big beats og cool, avslappet lounge-atmosfære - makter sjelden å formidle noe til lytteren utover å være bakgrunnsmusikk. Samtidig skaper Brøndbo tidvis teknologisk funk av det tørre slaget ("Synthetic") som beviser at mannen har den rette groove-følelsen i seg til å bevege seg ut i nye og enda mer spennende territorier neste gang.
(3/6) Stein Østbø

Spirit
Neolounge er Rune Brøndbo's nye produkt. Forskjellen fra debuten Freestylespacefunk fra 1997 er et mer organisk lydbilde og et større søkelys på funk enn forgjengerens electronica og jungle. Men jeg har samme innvending nå som da. Låtene begynner steintøft, men etter to minutter lengter man etter at noe skal skje. Det holder ikke å ri på de samme riffene og groovet i seks minutter uten endring. Og hvorfor kan ikke mannen komme opp med noen originale sampler? Å bruke O'Jays' "For The Love Of Money" har vært gjort før, for å si det svært forsiktig. For ikke å bli helt grinebitersk vil jeg trekke fram "Automatic Soul" som en god og drivende sitten funk-godbit. Vidre er "Basschase" akkurat dét. Akkompagnementet til en imaginær biljaktscene. Brønsbo har potensiale, ikke tvil om det. Bare synd at han etter to album fortsatt ikke klarer å vise hva han er god for.
(3/6) Øyvind Eggen

 Tromsø
"Neolounge" er tilnærmet rent instrumentalt album i elektro/hip-hop sjangeren, med jazz og funk som basiselementer. Rune Brøndbo som utgjør enmannsforetaket Sternklang, med musikalsk håndstrekning fra et par samarbeidspartnere, har en egen evne til å bygge opp låtene rundt enkle rytmer. Problemet er at låtene blir stående og stampe i de samme rytmene så lenge at ensformigheten og monotonien overtar. Det lille ekstra mangler for å gi så og si et spark i ræva, eller et taktskifte, for at ikke kjedsomheten skal overmanne lytteropplevelsen. "Neolounge" fungerer dermed bare som en lydtapet, som ikke gir denne anmelder noe kick. Det er mulig musikken funger bedre i en live-sammenheng.
(3/6) Kjetil Vik

Feedback Monitor (Canada)
Rammstein. Laibach. Einsturzende Neubauten. There's something about band names like these that suggests severity, aggression, and plain ol' noise - and in many cases (like the three bands mentioned) that's what you often get. Perhaps it's logicial, then, to assume that you'll hear something similar from an outfit called Sternklang - but you know what they say about assuming. Instead, this project of Norway's Rune Brøndbo specializes in downtempo instrumental grooves, peppered with elements of jazz, funk, hip-hop and drum'n'bass. Granted, with jazzy trip-hop and electro-funk acts being a dime a dozen nowadays, the general sound of Neolounge is nothing you haven't heard before. But what it lacks in originality is more than made up for in sheer quality; every track is a winner, from the booty-shakin' "Automatic Soul" and "Dealwithit" to the laid-back "Frisky" and "The Herb". Like it says inside the cover, "Lukk ikke lokket igjen før varmespiralien er avkjølet", which of course means... well, I don't know what it means, actually, but I couldn't think of any better way to end this review.
Greg Clow