VG
Gaute Barlindhaug. Navnet sier deg sannsynligvis ingenting. Merk deg det likevel. Aedena Cycle er psevonymet hans. "Cargo Cult" heter albumet. Tromsø er byen. Selvfølgelig handler det om elektronisk musikk. Original musikk av sjelden tapning, faktisk. Kanskje har det noe med luften å gjøre. Kanskje har det noe med isolasjon å gjøre. Mest av alt handler det om tradisjon, og en sunn avstand til platebransjen i Oslo - når lille Tromsø stadig avler artister av internasjonalt kaliber, enten vi snakker om Biosphere, Bel Canto, Drum Island, Frost, Those Norwegians, Mental Overdrive eller Espen Lind og Lene Marlin, selv om de to sistnevnte har lite med de førstnevnte å gjøre. Egentlig er det naturstridig at en liten flekk på kartet, helt i utkanten av Europa, langt pokker i vold nord for polarsirkelen, kan avstedkomme et album som "Cargo Cult". Barlindhaug beviser - i likhet med nevnte kolleger fra hjembyen - at det er kortere vei fra Tromsø til Detroit, Chicago, Düsseldorf, London og Sumatra, enn til vår provinsielle lille hovedstad. "Cargo Cult" vekker assosiasjoner til folk som John Hassel, Brian Eno, Underworld, Calr Craig, Kraftwerk og profilsterke plateselskap som ECM, MoWax og Ninja Tune. Settingen er sparsommelig. Elektroniske og dunkle rytmer ruller med doven puls i et kjølig landskap av rustikk bakgrunnslyd. Stemningen er dveldende, nesten dyster og truende i all sin stillferdige langsomhet. Slik skapes egenartede og uvante bilder. Tenk derfor på dine ører som øyne. Glem fordommene mens Barlindhaug lar kunstmusikken møte popmusikken i et punkt hvor forbindelseslinjene mellom ulike genre krysses. Høres det sært ut? Vel, Barlindhaug lager ikke akkurat partymusikk, men et ganske bredt publikum vil kunne fascineres av Aedena Cycle's seilas i et arktisk hav av lyd hvor kildene er techno, ambient, house, minimalisme, jazz og etnisk musikk. Allbumet er for øvrig et ypperlig bevis på hvordan billig og bra teknologi har demokratisert og forenklet innspillingen av moderne elektronisk musikk: ""Cargo Cult" er spilt inn hjemme i stua til Barlindhaug. Det er punkens gjør-det-selv-holdning på nytt. Selvgjort er altså velgjort, selv om albumet til Gaute Barlindhaug på langt nær er perfekt. Men ideene er sterke. Trangen til å finne et eget uttrykk og lydbilde, likeså. Det holder for meg. Hva med deg?
(5/6) Espen A Hansen

Flimmer
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, heter det så gjevt. Dem om det . Helst så vi at Aedena Cycle kom ut litt oftere. Diving Girl åpner seansen med en fiolin som mest av alt minner om hvalsang (slik vi har lært av Hans-Christian Alsvik at hvalsang høres ut!). Ved hjelp av etninske rytmer og enkle synth-akkorder gis Diving Girl den glidende effekten den trenger for å gi en maritim opplevelse av den mer arkaiske sorten. En synfonisk salighet. Modular Man er kjappere med dubbete sound og flere breakbeats. Den er kanskje en av de mer dansbare låtene hvor Stein K. Hageberg bidrar med vibrafon. Funky slaps hyper opp rytmene. Flere av sporene på Cargo Cult er materiale som ble brukt som filmmusikk til Berlin - en storbysymfoni som i regi av Tromsø Filmklubb ble vist under filmfestivalen i 1988. Rytmene er sofistikerte med en jazzfølelse Barlindhaug oppnår med hjelp av sine synkoperte rytmestrukturer. Ved hjelp av metamorfosiske lydbilder har Cargo Cult trekk fra Future Sound Of London så vel som særpreget bare de andre ambientfolka på Beatservice kan stå for. Digital lyd blir organisk. Bare hør på Approx 3. Min med sin cyberanemiske sound. Cargo Cult er en ære å lytte til.
(5/6) Marianne Søndmør