BS038 Xploding Plastix: Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents

prev next


Xploding Plastix:
Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents

Format: CD
Catalogue number: BSCD038
Release date: 12. mar 2001

press info // reviews

Download:
iTunes // Amazon // Gubemusic

Stream:
Spotify // Apple Music // Tidal

On license in USA, England, Germany, France and Japan

01

Sports, not heavy crime

02

Funnybones & lazylegs

03

6-hours starlight

04

Behind the eightball

05

Single stroke ruffs

06

Treat me mean, I need the reputation

07

Relieved beyond repair

08

Tintinnamputation

09

More powah to ya

10

Having smarter babies

11

Far-flung Tonic

12

Happy jizz girls

13

Doubletalk gets through to you

14

Comatose luck


Press info

BS038 Xploding Plastix: Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents

"La fantasien løpe løpsk et øyeblikk: Forestill deg store Charlie Mingus plukkende på bassen. Så kommer Gene Krupa inn på trommene - bare med fire armer, og han spiller som han var besatt av en ond ånd. Bak platespillerne lurer Amin Tobin inn alt fra sambarytmer til piano- og blåsersamples. Nå begynner du å nærme deg musikken til Xploding Plastix - osloduoen som burde hatt permanent spillejobb hos Jabba The Hut i Star Wars." Øyvind Holen, Dagsavisen.

Xploding Plastix består av Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen, og sammen utgjør de noe av det friskeste som har skjedd i hovedstaden på veldig veldig lenge. Med sin blanding av obskure jazz-samples, kule beats, melodisk teft, en "anything goes"-mentalitet og ikke så rent lite humor, har de skapt sin helt særegne stil. En slags eldre Amon Tobin møter Scott Walker på en røykfylt luguber jazz-klubb. Varemerket til Xploding Plastix er først og fremst låtskriving, noe som er ganske spesielt for det musikalske landskap man umiddelbart ville plassere Xploding Plastix i. Kombinerer vi dette med en utsøkt smak for film noire, så begynner vi å nærme oss. Dette er Balearic beats, lo-fi, state of the art fuck-upz, rett og slett sweet!

Xploding Plastix har også rykte på seg som et fremragende live-orkester, med legendariske konserter på blant annet Blå i Oslo og under In The City festivalen i Manchester i fjor. Den engelske musikkavisa NME skrev: "Meanwhile, over at Jam, Norwegians Xploding Plastix - two nutcases with lots of small boxes and a terrible name - are offering upheaval of a different kind. Theirs is a big, disorienting future-jazz racket, splicing DJ Food's mad drums, Aphex Twin's time signatures and The Herbaliser's moodiest, cinematic bits. Awesome."

Imagine Charlie Mingus plucking the bass. Along comes Gene Krupa on the drums - only with four arms, and playing like an evil spirit possessed him. Behind the decks Amin Tobin are sneaking in everything from samba rhythms to piano and horn samples. You are now beginning to get close to the sound of Xploding Plastix - a duo from Oslo, Norway, who could have been booked permanently at the residents of Jabba The Hut in "Star Wars". Øyvind Holen, Dagsavisen, Norway.

Xploding Plastix is Hallvard Wennersberg Hagen and Jens Petter Nilsen, and together they are some of the most interesting and refreshing thing that has happened in Norway for a very long time. With their mixture of obscure jazz-samples, cool beats, melodic feel, an "anything goes"-mentality and quite a bit of humour, they have created their own unique style. A kind of older Amon Tobin meets Scott Walker on a smoke filled sleazy jazz-club. Throw in an exquisite taste for film-noire, and we are getting closer. This is Balearic beats, lo-fi, state of the art fuck-upz, simply sweet!

Xploding Plastix have also made a reputation as quite a live experience, with legendary performances on the Blå (Blue) jazz-club in Oslo, Norway, and during the In The City festival in Manchester last year. NME wrote: "Meanwhile, over at Jam, Norwegians Xploding Plastix - two nutcases with lots of small boxes and a terrible name - are offering upheaval of a different kind. Theirs is a big, disorienting future-jazz racket, splicing DJ Food's mad drums, Aphex Twin's time signatures and The Herbaliser's moodiest, cinematic bits. Awesome."


Xploding Plastix:
Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents

Format: LP
Catalogue number: BSLP038
Release date: 12. mar 2001

press info

Download:
iTunes

Stream:
Spotify // Apple Music // Tidal

On license in USA, England, Germany, France and Japan

A1

6-hours starlight

A2

Behind the eightball

A3

Single stroke ruffs

A4 

Shakedown shutoff

A5

Relieved beyond repair

B1

Happy jizz girls

B2

Having smarter babies

B3

Tintinnamputation

B4

Comatose luck


Press info

BS038 Xploding Plastix: Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents

"La fantasien løpe løpsk et øyeblikk: Forestill deg store Charlie Mingus plukkende på bassen. Så kommer Gene Krupa inn på trommene - bare med fire armer, og han spiller som han var besatt av en ond ånd. Bak platespillerne lurer Amin Tobin inn alt fra sambarytmer til piano- og blåsersamples. Nå begynner du å nærme deg musikken til Xploding Plastix - osloduoen som burde hatt permanent spillejobb hos Jabba The Hut i Star Wars." Øyvind Holen, Dagsavisen.

Xploding Plastix består av Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen, og sammen utgjør de noe av det friskeste som har skjedd i hovedstaden på veldig veldig lenge. Med sin blanding av obskure jazz-samples, kule beats, melodisk teft, en "anything goes"-mentalitet og ikke så rent lite humor, har de skapt sin helt særegne stil. En slags eldre Amon Tobin møter Scott Walker på en røykfylt luguber jazz-klubb. Varemerket til Xploding Plastix er først og fremst låtskriving, noe som er ganske spesielt for det musikalske landskap man umiddelbart ville plassere Xploding Plastix i. Kombinerer vi dette med en utsøkt smak for film noire, så begynner vi å nærme oss. Dette er Balearic beats, lo-fi, state of the art fuck-upz, rett og slett sweet!

Xploding Plastix har også rykte på seg som et fremragende live-orkester, med legendariske konserter på blant annet Blå i Oslo og under In The City festivalen i Manchester i fjor. Den engelske musikkavisa NME skrev: "Meanwhile, over at Jam, Norwegians Xploding Plastix - two nutcases with lots of small boxes and a terrible name - are offering upheaval of a different kind. Theirs is a big, disorienting future-jazz racket, splicing DJ Food's mad drums, Aphex Twin's time signatures and The Herbaliser's moodiest, cinematic bits. Awesome."

Imagine Charlie Mingus plucking the bass. Along comes Gene Krupa on the drums - only with four arms, and playing like an evil spirit possessed him. Behind the decks Amin Tobin are sneaking in everything from samba rhythms to piano and horn samples. You are now beginning to get close to the sound of Xploding Plastix - a duo from Oslo, Norway, who could have been booked permanently at the residents of Jabba The Hut in "Star Wars". Øyvind Holen, Dagsavisen, Norway.

Xploding Plastix is Hallvard Wennersberg Hagen and Jens Petter Nilsen, and together they are some of the most interesting and refreshing thing that has happened in Norway for a very long time. With their mixture of obscure jazz-samples, cool beats, melodic feel, an "anything goes"-mentality and quite a bit of humour, they have created their own unique style. A kind of older Amon Tobin meets Scott Walker on a smoke filled sleazy jazz-club. Throw in an exquisite taste for film-noire, and we are getting closer. This is Balearic beats, lo-fi, state of the art fuck-upz, simply sweet!

Xploding Plastix have also made a reputation as quite a live experience, with legendary performances on the Blå (Blue) jazz-club in Oslo, Norway, and during the In The City festival in Manchester last year. NME wrote: "Meanwhile, over at Jam, Norwegians Xploding Plastix - two nutcases with lots of small boxes and a terrible name - are offering upheaval of a different kind. Theirs is a big, disorienting future-jazz racket, splicing DJ Food's mad drums, Aphex Twin's time signatures and The Herbaliser's moodiest, cinematic bits. Awesome."


BS038 Xploding Plastix: Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents

Nominated for best house/techno album at the norwegian Alarm award
Nominated for best electronica album at Spellemannsprisen (norwegian grammy)
Voted album of the year at
Indigo Flow

Anmeldelser
reviews in [english 8.10.01] [german 2.11.01] [french 28.2.02]

Dagbladet
Besettende

Med utgangspunkt i klubbkulturen og den nye, sjangeroverskridende jazzscenen treffer Xploding Plastix innertier med sitt debutalbum. "Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents" fungerer som en musikalsk bevissthetsutdrivende opplevelse. I en og samme låt blir man sugd inn i mørke, ubehagelige irrganger, samtidig som et lekende lett komp kjæler med deg, en frenetisk energi på grensen til det maniske gir deg konstante støt og en sofistikert melodi smører deg mykt og deilig. Xploding Plastix, bestående av Hallvard W. Hagen og Jens Petter Nilsen, har laget ei totalitær og invaderende plate, ei fantastisk plate som kler og pirrer et utall sinnsstemninger, som utfordrer, som behager, som river og sliter, og som gir depressive indre bilder og intens danselyst på en og samme tid.
Ustoppelig begjær
"Amateur Girlfriends..." er som et popkulturelt lappeteppe, et eklektisk produkt av en begjærlig sample-kultur som aldri står stille og som blåser gamle begreper som sært og tilgjengelig hinsides. Plastix er like mye storslått, dramatisk og livsbejaende underholdningsmusikk som det er kompromissløs og neoeksperimentell elektronikakunst.
Uante dybder
Kombinasjonen av strenge jazzgrooves, orkestral triphop-schwung, humoristisk easy listening, widescreen-filmmusikk, umiddelbare, poppete melodier og et utall fantasirike samples i hver eneste låt gir et lydbilde som er frapperende og tidvis helt besettende. Xploding Plastix har laget ei vakker og grenseløs plate det vil bli umulig å overse i 2001.
(6/6) Håkon Moslet

VG
Strålende debut
Den norske rockkulturen opplever nå en ny storhetstid. Aldri har det til de grader blomstret opp så mange originale norske musikalske uttrykk. Mye av æren ligger i hiphop- og rapkulturen. Ikke før har Palace Of Pleasure levert et glitrende bidrag til den norske klubbkulturen, så kommer debutantene Xploding Plastix med sitt strålende triphop-bidrag, som du neppe har hørt maken til før. Det er rett og slett nesten utrolig at jazz-elementer til de grader kan smelte sammen med hip hop, episk filmmusikk og orkestralt krydder, ambient techno og moderne popmusikk til noe nytt og spennende som ikke bare blir et sammensurium av stilarter. Jens Petter Nilsen og Hallvard W. Hagen holder i trådene og sikrer et stramt grep om det hele. Samtidig byr de på et vell av fengende temaer og rytmiske fristelser som suger deg ut på dansegulvet.
(5/6) Børre Haugstad

Osloposten, Exact
Et av årets mest etterlengtede album er her. Duoen Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen har samlet 14 låter til debutskiva si, og kommet opp med et jazzete og futuristisk lydbilde som ingen kan matche i Norge per i dag. Og dessuten lange og kuriøse låttitler. Vel. Det er ikke så lett å definere dette. Er det trip hop? Jazz? Breakbeats? Sannheten er at du hører en slags bastard av alle disse og alle inspirasjonskildene til de to gutta, med ekstremt vide referanser fra gammel storbandsjazz á la Count Basie til timestretchede og oppfucka rytmemønstre og breakbeats á la DJ Food eller Squarepusher. I tillegg besitter duoen en utsøkt og nesten Morricone'sk sans for arrangementer og låtskriving som overgår langt det meste man vanligvis blir utsatt for på denne siden av elektronisk musikk. Pluss litt humor og en småbreial fremtreden, også det skjelden vare i denne bransjen. Xploding Plastix (navnet er forøvrig brukt før av likesinnede David Holmes) har med seg folk på Rhodes, Hammond og ståbass i tillegg til EKSTREMT tallrike samples fra jazzskiver, film noir, sample-CDer og hva mer, men mesteparten av lydbildet opptas allikevel av trommer, perkusjon og rytmiske mønstre. Gutta har helt klart lagt ned enormt mye tid i å programmere og produsere dette til perfeksjon, men har heldigvis ikke overpolert det eller gått seg vill på veien. Resultatet er meget lyttbart, for ikke si dansbart, og jeg venter med spenning på remikser av noen Ninja Tune-folk, f.eks Cinematic Orchestra, på de neste singlene fra albumet. (...tar dere et hint, eller? Hæ?) Så sjansene er store for at du kommer til å høre dette fra flere enn meg - og for en gangs skyld kan det lønne seg å tro på hypen; Xploding Plastix har laget en skive du rett og slett bare må skaffe deg, hvis du er bare litt interessert i jazz eller moderne breakbeat-basert elektronisk musikk.
(5/6) Per Christian Frankplads

Avis1
Musikkelskere, nå er det ekstremt viktig at dere følger godt med i timen. Hallvard W. Hagen og Jens Petter Nilsen utgjør Xploding Plastix og har med "Amateur girlfriends go proskirt agents" begått et mesterverk. De gjør ingenting nytt, de sampler og manipulerer pent brukte lyder og brekker opp rytmer for så å sette dem sammen igjen på nytt, på nøyaktig samme vis som deres engelske forbilder Amon Tobin, Dj Food og Squarepusher. Det er ikke mulig å legge skjul på at Xploding Plastix er tydelig inspirert disse artistene og musikk fra plateselskapene Ninja Tune og Warp, men det spiller rett og slett ingen rolle. Hagen og Nilsen gjør det nemlig så forbanna bra. Gutta programmerer rytmer som i ene øyeblikket er så intense, maniske og sprell levende at du begynner å lure på om du har fått epileptisk anfall i øregangen, mens de i neste øyeblikk bare er salig avslappende - før du plutselig får lyst til å riste på dansefoten. Disse genialt fengende rytmene blir mikset med silkemyke og elegante melodier basert på smørfete ståbass-grooves og samples fra gamle filmer og krimserier. Her viser gutta ikke bare at de kan teknikken de benytter seg av til fingerspissene, men også at de har melodisk sans så det holder. De komponerer melodier og stemninger i låtene som tar deg med på reiser til røykfylte jazzlokaler, gjennom trange, regnvåte, mystiske smug, på biljakt i solnedgangen, gjennom mørke, tåkefulle netter i på kirkegården og på flukt fra gangstere med smale barter, pene dresser og skumle revolvere - og lar deg aldri miste interessen. Plata er så detaljrik og så melodisk begavet at jeg ikke kan tro annet enn at dette må være et av tidenes norske debutalbum. Jeg kan heller ikke tro annet enn at dette er nødt til å gå hjem også i andre land, ikke minst i England der musikk som dette allerede har et solid fotfeste. Uansett er "Amateur girlfriends go proskirt agents" et obligatorisk kjøp for alle som er interessert i god musikk, og er verden rettferdig er det vanvittig mange som følger den oppfordringen.
(5,7/6) Aage Wolff

2001
En av fjorårets aller fineste opplevelser hadde undertegnede på Quart-festivalen med det norske jazzhouseorkestret Xploding Plastix og deres blendende sett på Caledonien Hall sammen med franske Rhinoceros. Duoen som live utvides til en kvartett kombinerte stemningsfylt balerisk jazz, og latinhouse grooves med en fandenivolsk intensitet og unorsk selvsikkerhet. Debutalbumet er en ny bekreftelse på at Xploding Plastix besitter en frekkhet og musikalsk teft som automatisk flytter dem opp i europeisk elitedivisjon med en gang. Sampling og programmering kombineres med Fender Rhodes, Hammond-orgel og kontrabass for å skape forrykte stemningfulle melodier; storslått halvgal oppstykket fremtidsjazz med sprø trommer som gir oss assosiasjoner til artister som The Cinematic Orchestra eller The Herbaliser på sitt mest dempede. Duoen har et organisk lydbilde som gjør deres i stor grad elektroniske musikk mer levende og relevant enn hva vi mange ganger har vært vant til. Skremmende skitten film noir og pulserende funk utført med stor sensualitet vitner om stor musikalsk frisinnethet. Når dette kombineres med melodisk teft kan man ikke annet en å bli glad og varm om hjertet.
(5/6) Jan-Olav Glette

Propaganda.net
De som har vært så heldig å få med seg en eller flere av singelutgivelsene til Xploding Plastix, eller kanskje har sett de live, har skjønt at det har vært noe på gang. Endelig er debutplata her, og for en debut! "Amateur girlfriends..." er et veritabelt fyrverkeri av en plate som river tak i deg fra første stund, og før du vet ordet av det går bena som trommestikker under deg. Noen spesiell sjanger er det vanskelig å plassere dette i, da inspirasjonen ser ut til å komme fra mange forskjellige hold. Fellesnevner for mange av sangene er de gira trommene, som raser avgårde i et vanvittig tempo, men likevel er resultatet sjelden i drum´n´bass eller jungle kategorien. Untaket er "Having smarter babies", som kombinerer kjappe, kjappe rytmer med en chill gitar og beroligende strykere og bass. Magisk. Skulle vi gjette, måtte vi si at Xploding Plastix kombinerer programmerte og ekte trommer, men arbeidsmetoden er fullstendig uinteressant, så lenge det låter så bra som det gjør. Oppå dette varierer duoen med blant annet strykere, god dyp kontrabass, litt jazza trommer, og ellers det som skal til for å skape et varmt, organisk lydbilde. Det er dunkelt, lystig, illevarslende, storslagent, det er rett og slett herlig! Xploding Plastix er pompøse, avslappede, gnistrende, og alle andre adjektiv du kan komme på (Blant annet er "Behind the eightball" det perfekte James Bond-theme), og de har samlet alt på en skive uten å rote det til. Hva kan man si? Løp og kjøp!
(9/10) Henning Schärer

Mann
Det høres kanskje ikke sånn ut på papiret, men Jens Petter Nilsen og Hallvard Hagen har faktisk klart å lage en musikalsk miks som fungerer av house, rare lydkulisser, bossanova, jazz og samplinger fra obskure filmer du sannsynligvis aldri har sett (eller hørt om). Jeg overdriver kanskje litt, men akkurat nå mener jeg at dette er en av sterkeste norske debutene på... årevis. Selvsagt er resultatet litt sært, men det er akkurat passe sært - selv om plastguttene noen ganger er i ferd med å bevege fra "streite" låter og over i merkelige samtidsmusikkaktige lydkulisser. Albumet starter knalltøft med låta "Sports, Not Heavy Crime" - ei låt som inneholder omtrent alle de tidligere nevnte sjangerne. Høydepunktet er imidlertid spor tre, "G-Hours Starlight", hvor bossanova-rytmene får dominere. Det bør også nevnes at platecoveret er utrolig lekkert. Norske plateselskaper hr virkelig noe å lære her!
(5/6) Roger Grøndalen

Fedrelandsvennen
Film noir-breakbeat
Osloguttene i Xploding Plastix er endelig ute med debutalbumet sitt. Og selv om de stjeler musikalske biter både herfra og derfra (men særlig fra Amon Tobin & co) som ravner på speed, er det lett å tilgi når vi hører resultatet. Det høres mest av alt ut som om Ninja Tune-kollektivet har lagd musikken til en film noir- versjon av Star Wars, med Humphrey Bogart som Luke Skywalker. Når man hører spor som "Behind the eightball" og "Funnybones & lazylegs" er det lett å glemme at de bare er to nerder med masse sorte bokser. Man kan faktisk se for seg et riktig så fryktinngytende ensemble om man bare lukker øynene en stund. Og når de i tillegg er så cinematiske at de har fått lage vignetten til Filmredaksjonen på NRK må man jo bare sette seg ned og la kriblefølelsen ta overhånd.
(3/3) Walter Wehus

Plan B
Da Xploding Plastix opptrådte på Caledonien under fjorårets Quart-festival ble det klart at duoen har mer å by på enn et catchy beat her og der. Hallvard W. Jagen og Jens Petter Nilsen fikk sammen med sine gode hjelpere publikum til å smile og danse - på en gang. De nsugerende kontrabassen kombinert med heftig breakbeats og filmatiske melodilinjer gir Xploding Plastix det som skal til for å antenne kruttet. Dramatiske film noir-akrige samples i en retning som setter tankene til Amon Tobins "Supermodified". Arrangementene er passe sofistikerte og rytmikken skaper et fascinerende perspektiv som gjør at låtene beveger seg både i langsomt og høyt tempo på en gang. Med et passe nonchalant og jazzy groove høres dette til tider ut som et møte mellom Barry Adamson og Roni Size. Fristende?
(5/6) Tormod Halleraker

Aftenbladet
Ved første, andre og kanskje tredje gjennomlytting er helhetsinntrykket av Xploding Plastixs debutalbum ganske så ensformig. Fascinerende styggpent, javel. Men ensformig. Så løsner det. Og du hører nyansene. Stemningene. Alle de forskjellige instrumentene. De få, spredte menneskestemmene. Og du tenker: hva slags musikk er egentlig dette? Hovedinntrykket er kjølig jazz. Eller kanskje dempet klubbmusikk. Her er filmmusikken som antyder at det nå blir fryktelig spennende. Eller at en har det litt travelt. Stakkato rytmer, heftige trommer, latinsk gitar. Drømmemusikk à la Twin Peaks. Pling-plong paret med trommehvirvler. Alle sjangre og alle instrumenter fins på "Amateur girlfriends go proskirt agents", og du hører noe nytt hele tiden. Jeg tviler på at jeg noen gang blir lei, eller at jeg klarer å bestemme meg for i hvilken bås denne musikken hører hjemme. Ikke at det betyr noe. "Amateur girlfriends go proskirt agents" er en leken, morsom plate som passer helt ypperlig til de kriblende timene før du skal ut på byen eller på fest: På snodig vis virker musikken både beroligende og oppkvikkende på en gang. Og leverer samtidig en lykkelig trang til å synge og danse.
(8/10) Elisabeth Bie

Musikkguiden Groove.no
Plastique Fantastique
Åpningslåta "Sports, Not Heavy Crime" setter stemningen for en reise inn i en røykfylt verden med sløye rytmer og obskure jazzsamples. Xploding Plastix beveger seg i et musikalsk landskap som maner frem sterke billedlige inntrykk. Plata er som en rekke filmreferanser, hver låt er en ny location på en langstrakt film-noir. Bruken av samples fra noe som høres ut som amerikansk dagtid-tv, minner om St. Etiennes "So Tough" (1993) og gir en innstendig følelse av å fraktes inn i et fiktivt univers. Låttitlene gir også assosiasjoner til film og tv; "Behind the Eight Ball" kunne likegodt vært gjennombruddsfilmen til en ung Humphrey Bogart, snarere enn en rytmisk rundreise på Torshov.
Riffet på "Treat Me Mean, I Need the Reputation" er hypnotisk og vil følge deg resten av kvelden. Låta slynger seg lekent i rytme- og stilskifter, fra årvåken latino-lek til sære synthriff. Dette er låta som hever skiva over det meste som skjer på den norske rytmescenen, med god hjelp fra Espen Blystad på diverse keyboards og Erik Velldal på bass.
Skiva fremstår som helhetlig, men låtene spiller likevel på interne kontraster. På "Having Smarter Babies" raser rytmen mens en rolig melodilinje smøres over det maniske tempoet. "Far-Flung Tonic" er neste låt som frakter oss ut av clubland og tilbake til film noir-stemningen fra åpningskuttet. Lette jazzrytmer og blåsersamples smelter sammen og fører deg hinsides tid og rom. Så følger en majestetisk låtrekke som avsluttes med de sløyeste spora, hvor gutta graver dypt i platesamlingen for å finne de
råeste referansene. "Happy Jizz Girls", "Doubletalk Gets Through to You" og "Comatose Luck" avrunder en fantastisk reise i jazz- og clubland som hensetter deg i en avslappet ekstase.
(6/7) Tom Erik

Bergensavisen
Fett. Det er ikke annet å si om Xploding Plastix' debutalbum. Fra første pianotone befinner du deg i en skummel bakgate. Regnet høljer ned. Og Humphrey Bogart stiger ut av skyggene. Forresten, det er Harrison Ford. For "Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents" er mer "Blade Runner" enn "Malteserfalken". Dette er jazz for fremtiden. De enkle og effektfulle sax-, trompet- og fløytesamplene får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Samtidig som låtene låner energi og fremdrift av drum'n'bass. Xploding Plastix tar opp tråden der Päronsoda sluttet. Samtidig har de noe helt eget. Skummel og smakfull film noir for ørene. Komplett med femme fatales.
(5/6) Ann Kristin Frøysland

Aftenposten
At norske artister blomstrer som aldri før, er Xploding Plastix et godt eksempel på. Hallvard W. Hagen og Jens Petter Nilsen står bak en av årets hittil mest spennende utgivelser. Hovedingrediensen er jazz, men platen inneholder mange andre oppfinnsomme tilsetninger som skaper en særdeles smakfull helhet. Hadde Ingrid Espelid Hovig vært anmelder, ville "oppskriften" lyde: Først trenger vi en romslig bolle hvor en stor dose Miles Davis og John Coltrane eltes forsiktig, men godt sammen. Etter heving suppleres litt Barry Adamson og John Barry. Like før massen er klar for ovnen, tar man en solid klype Coldcut, Red Snapper, Aphex Twin og DJ Shadow. Platen er ytterst unik ved at vi får servert rykende fersk og varm lyttermusikk som renser øregangene. At seiglivete, kreative og kaotiske elementer i tillegg gjør at man aldri helt vet hvilken galakse duoen befinner seg på, gjør bare platen enda bedre for hvert lytt. Høydepunkter: "Sports, Not Heavy Crime", "6-hours Starlight" & "Behind The Eightball".
(5/6) Ariane S. Nilsen

Tønsberg Blad
Oslo-duoen Jens Petter Nilsen og Hallvard W. Hagen har her laget en ganske oppsiktsvekkende debutplate. Dette er en intens og hyperenergisk miks av sprelske rytmer, melodiske godbiter og spennende samples. Tenk deg gammeldags, easy-listening filmmusikk og jazza grooves puttet inn i et vepsebol av uptempo, moderne beats. Da får du Xploding Plastix – og det ligner egentlig ingenting du har hørt før. En solid vitaminsprøyte.
(5/6) Øyvind Sætre

Panorama.no
Spennende og spenstig debutalbum
Når Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen slår sammen sine musikalske hoder, gjør de det under navnet Xploding Plastix, noe som på ingen måte gått upåaktet hen. Det gjør de neppe heller nå når de er klare med sitt første studioalbum Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents. Etter å ha markert seg tydelig på konsertscener som So What! i Oslo, Ungjazz i Ålesund og i forbindelse med In The City-festivalen i Manchester i fjor, har en mer eller mindre samlet norsk (og utenlandsk også for den saks skyld) musikkpresse sett fram til debuten fra Osloduoen. Og de innfrir så det holder! Interessen rundt Xploding Plastix har ikke akkurat avtatt etter at albumet fant veien til butikkhyllene sist mandag, og de to musikerne har blant annet allerede kunnet glede seg over Akersgatas musikkredaksjoner som har belønnet Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents med seksøyde terningkast. Ikke ufortjent og heller ikke uten grunn debuterer altså nå Xploding Plastix i albumformat omtrent samtidig med to andre beslektede og plateklare Osloband: Jaga Jazzist som nylig kom med sitt nye album og Perculator som slipper sitt debutalbum i dag, knappe uken etter Xploding Plastix-plata kom. Det skjer med andre ord mye interessant på norskfronten om dagen, og spørsmål som gjerne oppstår er om det er rom for dem alle? Til det vil jeg svare et definitivt og høylytt JA, og samtidig legge til at samlet er alle disse tre oslogruppene gode representanter for at den nye norske sounden også blir lagt merke til utenfor landets grenser. Og dette har intet å gjøre med forrige måneds kritikerroste debutanter Kings Of Convenience. Til tross for et visst musikalsk slektskap med nevnte Jaga Jazzist og Perculator, innehar også Xploding Plastix sitt helt eget lydbilde, hvor begreper som båssetting og sjanger ikke hører naturlig hjemme noe sted. Skal man likevel si noe om duoens uttrykksform, kan man kanskje si at de med sin nytenkning bidrar til å strekke jazzbegrepet utover sitt allerede langstrakte grenselinjer. Xploding Plastix låter friskt, rått, spennende og levende, samtidig som de klarer å opprettholde interessen hele plata gjennom. Albumet formelig oser av små detaljer som er med på å berike lytteropplevelsen. Her tilføres noe nytt for hver gang plata settes på, noe som i seg selv er et kvalitetsstempel. Det er likevel lett å oppdage det umiddelbare, mens konturene av at det her er snakk om musikk med langvarig kvalitet er vedvarende. Samlet avslører dette at Xploding Plastix er mer enn bare et nytt friskt pust på den norske musikkscenen. Lydlandskapet duoen opererer i gjenspeiler lekenhet og spenstige ideer, men er på samme tid spennende for lyttere som søker etter nye utfordringer når musikk skal fordøyes. Xploding Plastix har kanskje ikke levert et mesterverk i sitt første forsøk, men det er fristende å kalle denne utgivelsen for en optimal musikkopplevelse. Investering anbefales med andre ord på det sterkeste...!
(5/6) Paul A. Nordal

Glåmdalen
Merk deg dette rare navnet! Xploding Plastix debutskive "Amateur Girlfriends..." er noe av det friskeste, fengende og mest innovative den norske musikkscenen har sett noensinne - uansett sjanger! Duoen Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen blander tradisjonell jazz med nyskapende electronica, tilsetter litt film noir, litt junglske beats, mye groove og en porsjon obskure vokal-samples og gjør alt dette til en kraftpakke av melodisk glede, sorg og likegyldighet. Det er en klisjé å si det, men denne platen er i hovedsak en musikalsk rundreise. I et uforutsigbart og merkelig, små-skummelt landskap. Alle de 14 sporene låter på hver sin måte særegene og geniale, men underbygges likevel av en finurlig og treffsikker rød tråd som binder hele albumet sammen. Det er som sagt både trist og litt happy, og ikke så rent lite morsomt heller. Xploding Plastix gir deg alt hva du vil ha, og det i løpet av en snau time. Hva annet kan man be om? Duoen har forøvrig ry på seg for å være "total killers" live. Undertegnede har desverre ikke fått bivånet dem enda, men trom meg om jeg skal. Låter de bare halvparten så bra live som på plate, blir det en sikker vinner - uansett!
(5/6) Jan Magnus Weiberg-Aurdal

Spirit
Akersgata-anmeldere uten sertifisert forståelse for klubbmusikk har virkelig åpnet slusene for ordkåt panegyrikk i møte med dette albumet; man skulle nesten tro de hadde oppdaget det nye Apollo 440 eller noe i den dur. Men vi skal selvsagt ikke bruke dette mot Jens Petter Nilsen og Hallvard W. Hagen, som viser riktig så mye guts i forsøket på å blåse liv i kunsten å mikse iltre breakbeats og skjeve jazz-akkorder, med en matematisk presisjon som nærmest er mistenkelig, tatt i betraktning hvor fint de styrer unna de verste flinkis-fellene.
Xploding Plastix har sans for dramatikk, og skal på ingen måte beskyldes for å spare på virkemidlene. Det er lett å la seg rive med av den voldsomme rytmeflommen, det grovkornede soundet og den enorme mengden hooklines. Men selv når det slamrer som verst, klarer ikke undertegnede å fri seg fra følelsen av å være vitne til knallsterkt håndverk snarere enn til virkelig nybrottsarbeid.
Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents svinger hardt, intenst og melodiøst, og skal ha en velfortjent runde applaus. Landet rundt kan vi allerede høre lyden av musikklinje-elevenes unisone, beundrende gisp og jazzfestivalenes lettede sukk over utvidet eksistensgrunnlag.
(4/6) Thomas Talseth

Scooter, Exact
De er både dyktige, kreative og smått innovative.
Hallvard W. Hagen og Jens Petter Nilsen er Xploding Plastix. Litt bossa nova, litt jazz, en del influenser fra elektronika-scenen og tradisjonelle rockeinstrumenter. Det er formelen som får dette bandet til å bli noe du ikke har hørt fra noe norskt band før, i allefall ikke i instrumental innpakning. Tidvis kan nok dette bli litt for musikalsk selvsentrert og gutta klarer ikke å holde på spenningen gjennom alle 14 låter. Dette bandet fungerer utmerket i konsertsammenhenger der unge mennesker er ute etter noe helt annet, noe de ikke har hørt før. Men det fungerer ikke like bra hjemme i stua og i de mer tradisjonelle sammenhenger.
(4/6) JN

Henne
Godlynt og skranglete debutantduo med referanser til Ninja Tunes.
Her er ståbass, skeive pianoakkorder og pågående rytmer i en mengde varianter. Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen viser seg å være en musikalsk inkluderende duo, med en livlig og upretensiøs stil. En sikker vinner blant halvstriglete utelivsmennesker som mener de har progressiv smak.
(4/6) Helle Høiness.

Trønderavisa
Osloguttene Jens Petter Nilsen og Hallvard Wennersberg Hagen skjuler seg bak det fantasifulle navnet Xploding Plastix. Det musikalske uttrykket bærer også preg av stor fantasi og eksperimentlyst. Klubbsjangeren ligger duoens hjerte nærmest. De blander mange stilarter og sper på med obskure samples og beats i sin smeltedigel, som tidvis kan minne om litt sær filmmusikk. Kombinert med en fengende teft skapes melodilinjer som surrer rundt i hodet lenge etter at cd-spilleren er slått av. Xploding Plastix skal ha ros for å ha skapt et kreativt album. Men: Instrumentalmusikk av denne type har lett for å bli pregløs i lengden, iallfall så lenge lytteren sitter hjemme i stua med bena godt plantet på salongbordet. De rytmiske fristelsene fungerer nok best når de får suge folk til seg på dansegulvet.
(4/6) John Sund

Natt & Dag
Å dissekrere presseskriv kan være en fornøyelig affære for slitene anmeldergutter. Ta f.eks denne setningen, konstruert som den er for å væte musikkappetitt: " Dette er Balearic beats, lo-fi, state of the art fuck-upz, rett og slett sweet!" Hæ? Dette betyr jo ingenting! Osloduoen Xploding Plastix programmerer trommer som er så frenetisk i sitt nærvær at de verste drill'n'bass gutta kan måpe av beundring. "Balearic beats?" Bare tull. Også den trøtte klisjeen "low-fi"? Lo-fi?!? Parhestene Wennersberg/Nilsen er i likhet med Howard Maple noen av de mest talentfulle skruerne av ny vellyd vi har her i landet. Det låter SVÆRT, som et helt jævla kringkastingsorkester (Einar, ring meg. Jeg har en innsparingsidé...). Det har faktisk INGENTING med lo-fi å gjøre. Xploding Plastix hadde ikke gjenkjent lo-fi om det hadde vekket dem om morgenen med kaffe og dagens aviser.
"State of the art-fuck upz". Hmmm, det burde vel strengt tatt stå "state of the art fuck-upz", men her er vi inne på noe. "State of the art" har ingen norsk ekvivalens meg bekjent, mend et betyr vel at det er unikt og originalt. Litt dristig å hevde, ettersom den mer atablerte Amon Tobin vaker i nesten samme farvann. Men folk flest har ikke hørt om verken Amon Tobin eller Ninja Tune, så det er kanskje det de sjanser på. "Fuck-upz"? Skjønner hva de vil med den, dette er nemlig en kaotisk men heftig blandings med elementer som tilsammen blir en slags storbandjazz fra fremtiden, skapt av samples og atter samples. Det er forsøkt gjort før, men låter fanken så fett likevel. Rett og slett... eh, sweet. Blir nok stor i crossover-miljøer denne her.
(4/6) Harald Grenne

Filologen
Jazza coctail
Det er noe med møtet mellom samplet jazz og kreative rytmer som skaper musikk med en fantastisk groove man ikke klarer å beskrive.
Beatservice er et norsk plateselskap man bør ha lagt merke til. Om ikke noen av artistene, så i hvert fall samlerne "Arctic Circles" og "Prima Norsk". Dette er utgivelser det går gjetord om langt utenfor våre hardt momsbeskattede områder. Xploding Plastix har fra før levert en singel på Beatservice og deltatt på flere samlere. Debutplaten er noe man har ventet på.
Bak den litt merkelige tittelen "Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents" finnes 14 spor som alle på en eller annen måte har funnet sin inspirasjon i jazzen og latinoen. Åpningssporet "Sports, Not Heavy Crime" setter en standard Xploding Plastix greier å leve opp til. Platen inneholder også den tidligere utgitte låten "Treat Me Mean, I Need The Reputation" som er halv-psykedelisk, småkaotisk og rytmeflerrende. Jeg vil sammenligne Xploding Plastix med brasilianske Amon Tobin, for XP har mye av den samme punchen i rytmeseksjonene. De skaper dermed et bredere og mer kreativt rytmefelt enn mye annen musikk i samme lydbilde. Selv om dette virker svært Ninja Tune-inspirert, så har Xploding Plastix noe særegent, et slagt humoristisk mot og en intelligent måte å sette sammen lydbilder på. Låten "6 Hours Starlight" er en ganske streight latinosak som også viser den melodiske og myke siden av XP. Når man kommer inn i dette lyduniverset blir man positivt overasket over hvordan de bruker organisk lydmateriell, avanserte rytmer og rytmekutt. Denne platen balanserer mellom motsetninger, og alle sporene på plata er kombinasjoner med det myke og melodiøse - med bruk av strykere og piano som på "Far Flung Tonic" - mot dype basslinjer, tøffe blåsere og eksplosive rytmer. Bare en skjelden gang kan man høre forsiktig kvinnevokal og sampla stemmer. Det er flere rolige komposisjoner som "Doubletalk Gets Through To You" og Happy Jizz Girls", men det blir ikke en seig sammenhengende plate uten topper, for XP greier å variere med lekre detaljer.
Det er noe med det organiske, vokalen og bruken av gamle jazzkombinasjoner som også minner om Cinematic Orchestra. Der hvor Cinematic skaper atmosfære og stemning greier Xploding Plastix å skape et trykk, en forventning og en forløsning som overgår mange andre norske elektroniske artister. Man kan trygt sette Xploding Plastix sammen med navn som Sternklang, Biosphere, Aedena Cycle, Päronsoda og Palace Of Pleasure.
Steffen Sørum

Dagavisen/Nye Takter
Med denne fine debuten kan vi trygt slå fast at Xploding Plastix er et lovende navn i den alternative musikkscenen i Norge. De største salgstallene lar nok vente på seg, men potensialet for å nå ut til både jazz-, rock- og klubb-publikummet er tydelig til stede. Duoen Hallvard Wennersberg Hansen og Jens Petter Nilsen blander forskjellige stilarter som jazz, episk filmmusikk og klubbmusikk med samples av vokaler og alt de ellers kommer over som kan krydre uttrykket. Det er alltid vanskelig å rettferdiggjøre sammenligninger med andre band, men når referansene er så åpenbare som de er i tilfellet med Xploding Plastix, kan man ikke unngå å påpeke at de høres mistenkelig mye ut som Ninja Tune-artistene Cinematic Orchestra, Amon Tobin og Dj Food. Det er for så vidt et kompliment verdt å ta med seg, men vi savner likevel en tydeligere særegen identitet fra Xploding Plastix. Selv om det til tider er meget fengende, mangler de for ofte de gode ideene som kan skape framdrift i låtene. Dermed er det deres, i grove trekk, kompetente og finurlige måte å sette sammen musikken på som gjør dette bra, selv om det i lengden kan bli noe pregløst.
Malin Johansen

Playboard
Usedvanlig frisk og spenstig miks av soundtrack, jazz og jump´n´bass - med referanser til mye av det som finnes på bl.a. Ninja Tune. Et frekt og freidig lydbilde, med usedvanlig oppfinnsome beats. Vanskelig å sitte stille i stolen med dette på stereoanlegget. Jazz you motherfunker!

Nordlys
Duoen Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen lager noe av det mest vellykkede og smakfulle innenfor den grensekryssende alternativ-musikken i Norge.
Ett av deres motto er "anything goes", og når andre utgangspunkter er en energisk innstilling, en god dose følelse av smak og kvalitet, en solid sans for humor og mye instrumental dyktighet, så virker det som om det slår til.
De lager en kreativ sammensmelting av jazzelementer rockrytmer, og mange andre kule krydderier. Her er det minimum en må kreve av meloditilsetning, og de to hovedpersonene har lagt bånd på seg selv i bruken av elektroniske virkemidler.
(4/6) Kjell Moe

Morgenbladet
Spastisk Plastikk
Det er noe ved Xploding Plastix's repetetative og computergenererte musikk som minner sterkt om dårlige Hollywood-filmer. Og ikke bare i den forstand at materialet til platen delvis er hentet fra populærkulturens miskjente yttringer. Det er snarere hvordan den virker: Den er kjedelig og oppmerksomhetskrevende på samme tid. Og kanskje er det nettopp det som er meningen?
La meg bare gjøre det klart med en gang: Det er ikke mangelen på klare temaer eller melodisk forgrunn som er enerverende på denne platen, men snarere den melodien eller de temaene som alltid er der og som tar så gresselig og uforholdsmessig mye oppmerksomhet. På albumet med den noe kryptiske tittelen "Amateur Girlfriends go proskirt agents" resirkuleres og repeteres klisjeene i det uendelige, men det er ikke snakk om innholdsrike, symbolladete klisjeer som åpner vide felt av populærkulturell mening og erfaring, men i stor grad tomme, forutsigelige fraser som ikke på noen måte er interessant nok til å fylle rollen de er tildelt, helt i front, langt fremme i lydbildet.
Det er særlig på de første låtene at disse altfor velbrukte melodiske og harmoniske rundgangene presser seg på og nærmeste skygger for det som måtte være av spennende lydarbeid og rytmiske detaljer, fordi det simpelt hen er umulig å høre på dem. Etter hvert, når de rabiate trommesporene for alvor begynner å kjempe seg frem i lydbilde, trenges imidlertid de melodiske temaene bakover. Det rytmiske og klanglige underlaget tillates å tre frem på en annen måte, og da oppstår det ofte interessante konstellasjoner. Tidvis er det nærmest som det åpner seg en kulturkritisk avgrunn i det hele. På vei ut av låta "Treat me mean, I need the reputation", for eksempel, blir den frenetiske grooven bare mer og mer manisk og lett og ubekymret, og til slutt eksploderer nærmeste klisjeene i et slags inferno av kvasi-flamenco, salsarytmer og dansebåtorkester på speed - som i et slags vrenge bilde av den uutholdelige motstandsløse lettheten.
Innimellom og etterpå finnes det også spor som er mindre påtrengende lydlig sett, mer antydende i sitt spill med Nitimens musikalske avfallshauger. Istedenfor å bombe korttidshukommelsen med populærmusikalsk makulatur, med temaer man allerede husker altfor godt og kanskje helst vil leve foruten, blir det anledning til å ta inn sofistikerte små rytmisike detaljer og tendenser til smakfull lydforming. De oppspeedete jazzgroovene fungerer også fint i all sin maniske virtuositet. Ingen av delene kan imidlertid bære en plate alene, og i hvertfall ikke når de allerede omtalte temaene ligger over og foran det hele og tærer på sinnets helse.
Kanskje er det en god ide bak en slik løsning, kanskje er det ikke. Punktvis fungerer det som sagt nærmeste som en slags sivilisasjonskritikk. Og det skjer kanskje nettopp når klisjeene får sjansen til å fremstå i en litt sjøsyk sammenheng, når de peker utover seg selv, det være seg musikalsk eller symbolsk. Innemellom er det også interessante rytmiske og klanglige prosesser på gang, men det blir ofte bare med en enkeltstående god ide. Selvfølgelig kan det være noe jeg ikke skjønner her, noe magisk som ligger utenfor min fatteevne. (Enkelte anmeldelser kan tyde på det.) For meg er det imidlertid ikke nok å melke den kollektive bevisstheten for noen utslitte "lett musikk"-fraser og legge under noen hyperaktive salsainspirerte groover, samt påføre litt tidsriktig lydemballasje. Man må ville noe med materialet, ikke bare forelske seg i det.
Anne Danielsen, populærmusikkforsker

 

Reviews in english

Future Music
In these summer months when every other compilation album has 'chillout' in the title, it's refreshing to hear an album that really is laidback and cool (no, I won't call it chillout). Think spy thriller-type cluncky plucked basslines, chilling strings, jazzy inflections and sampled tom toms. It's unusual and enjoyable, especially the toe-tapping opener 'Sports Not Heavy Crime' or the smoke filled bar ambience of '6 Hours Starlight' and sounds far too warm and cool (if that makes sense) to have come from the wastes of Norway.
(8/10) Lisa McGee

International DJ
Scandinavia seems to be a veritable hotbed of excellent genre-blending music at the moment, a point proved perfectly here by Norwegian combo Xploding Plastix. The opening track 'Sports Not Heavy Crime' (deicent track titles aren't their speciality only hints at the shenanigans that are to follow over the albums 60 minutes. Think of the smoky ambience of Cinematic Orchestra, combine that with some low end bass rumblings à la Charlie Mingus or Ron Carter, add a few Art Blakey drum solos and a pinch of Plaid-like electronica and yoy're still not even halfway to understand what this raving banshee of a record sounds like. A must buy.
(4/5) Peter Yak

DJ Magazine
An album with a title like this could only really come from two places in the world - Germany or Sandinavia. As it turns out, Hallvard W Hagen and Jens Petter Nilsen hail from Norway. Their debut LP is built in the tradition of soundtrack / beats aficionados such as The Herbaliser, Hefner and Fort Lauderdale. The quirky jazzmatics come liberally coated with splashes of urban kitsch and a self-consious sophistication, which help make it a highly listenable document. Definitely one of the more effective and interesting attempts to meld diverse styles of music into a coherent and enjoyable soundtrack to our nostalgic bur modern times.
(4/5) Paul Sullivan

Wax
Dig out those rollnecks and cigarette holders because Xploding Plastix are taking you on a jazzmingus ride through cinematic noir soundtrack land. Coming across like a kitsch mix between Cinematic Orchestra and DJ Food, they show remarkable samle dexterity to create some lush organic soounding jazzscapes, sleazy Italian porn style wheezers and cresendous orchestral moments. Now where's that coctail waiter got to?
(6) SN

Buzz
Making small waves already, Norway's latest export Xploding Plastix aka Hallvard W Hagen and Jens Petter Nilsen have cooked up a real treat for their first album. If you're fan of Mowax or Ninja Tune, then this should be on par for your pallette. Themed around film noir, the dup bring out a rich depth of composition with a wonderfully raw feel, spanning 14 tracks of contemporary instrumental jazz fusion. The duo's vibrant brew is a journey into sombre aventures of rhythmical trickery and ganster jazz.
(3) OK

Touch
The curiously titled debut album from Oslo's Jens Petter Nilsen and Hallvard Hagen acts to reaffirm a musical agenda sketched on a handful of singles and remixes, which have already caught the attention of leftfield tastemakers Pork and Inertia. As sincere commentary makes out like Bogart and Bacall, complex beat programming unravels vast orchestration and shuddering melodic constructs. Cinematic and emotive, Beatservice notch up yet another astonishing album.
(4/5) Kingsley Marshall

Scootering
Drawing heavily from film noir for inspiration, Xploding Plastix - a Norwegian duo - have come up with an interesting album that combines jazz beats and melody with electronica an an overall cinematic feel.

The Insight
There's a distinctly cinematic quality to this debut by norwegian duo Hallvard W Hagen and Jens Petter Nilsen, and what a title! The computer generated grooves range across drum'n'bass, jazz and latin, overlaid with wtrings, organs, noises, slightly disengaged choral voices, tinkling pianos, and the occasional horn or flute. Slices of James Bond anthems and numerous filmy samples give an unusual an at times eeire urban ambience. Besides being sample mad, some of the track titles reflect the humorous musical imagination of these artists: 'Sports, Not Heavy Crime', 'Treat Me Mean, I Need The Reputation', 'Relieved Beyond Repair', 'Having Smarter Babies'. This is interesting stuff, not to everyone's taste but different and atmospheric.

Wax
One of the finest chill out albums of the year has landed courtesy of Norwegian label Beatservice, called Xploding Plastix and subtitled Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents. What all that's about I have no idea, but I can tell you this album holds many audip surprises in store for the listener, ranging from jazzy grooves to more frantic breaakbeat numbers, all of which have a serious laid back element within them. Armed with a rather large spliff you couldn't have much better company than this album. It could also be a contender for the next Charlie's Angels film soundtrack.
(8/10) JD

DJ Magazine
Now here's a real bolt out of the blue - a Norwegian duo who are apparently influenced by 70s porn music, jazz greats, Scott Walker and early Morricone soundtracks. Each track is a unique cinematic journey. There's slinky jazzy boldness that weaves its way into cresendos, salsa breakbeat film noir suspense grooves, Martian jazz, and chilled sassy big band reconstructions. And 'More Powah To Yah' is even a skittering, updated Dond backdrop from a future decade. Like much here, it's sexy, sassy, creamy, and simultaneously dubdued yet full on. Norway never seemed such an exotic hoochie-coochie paradise
(4/5) Gal Detourn

The Fly
‘Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents’ (answers on a postcard please), is the collaborative product of Norwegians Hallavard W Hagen and Jens Petter Nilsen, who got together in late ‘98. Released on their home turf in March this year, it was bombarded with album-of-the-year/best-Norwegian-debut-in-ages-type plaudits, closely followed by heavy rotation on national radio for single ‘Treat Me Mean, I Need The Reputation’. Influenced by Gene Krupa and Buddy Rich’s crisp jazz beats, 70s Italian porno (aren’t we all?) and early Ennio Morricone, Xploding Plastix piece together their music from a whole raft of samples and chop-ups, plus real, three dimensional instruments. Double bass, cello, Hammond and Fender Rhodes do orchestral battle with sequenced loops, snipped dialogue and riotous drum programming. The resulting noise is, at times, breathtaking, impressive in scope and depth, inventive in arrangement, and sharply produced. Fourteen tracks of aurally arresting, sonically challenging breaks, beats and cinematic bombast, it sounds like Mike Paradinas, Amon Tobin and Roni Size, scoring a futuristic spaghetti western, after a long night of double cappuccinos. Were Sergio Leone still making films, he’d have Xploding Plastix on the payroll. If there’s one criticism to be made, it’s that after repeated plays, the ears get a little tired. Maybe it’s two tracks too long. Still, highly recommended listening, especially through headphones in busy cities. No plans as yet for UK shows, but keep an eye out for them. If they get this right live, it’ll be xplosive.
(4/5) Andy Inglis

XLR8R (US)
This music is "cinematic." I didn't know they made movies in Norway. These shutterbugs prove me wrong. They've obviously been getting busy in back lots and editing suites. Xploding Plastic's work hinges on grand string arrangements straight out of Superman. These vibrations are anchored by rhythms brighter than Technicolor. Hyperactive breaks gallop across painted desert landscapes to a heavy jingle-jangle sounding like Ennio Morricone after chugging gallon jugs of cappuccino. Camera lenses open wide to reveal, uh. . . something (insert jazzy sound here), then hustle up the tempo like 007 narrowly escaping the evil mastermind's grip. Unfortunately, there's not much space to breath between scenes. It makes you feel like Han Solo stuck in suspended animation. The over emphasis on vocal snippets will leave you yearning for the days before talkies. These folks might win the Cannonball Run with their open-throttle pace, but should slow down and contemplate stylistic variations over a nice slow viewing of Howard the Duck.
Frosty

Musique [machine]
The Norwegian duo Xploding Plastix creates music with a combination of jazz and electronic beats. The jazzy sections are mainly samples from old records and it's really interesting to hear how they made new songs out of these. The atmosphere they achieve is quite dark and moody. Something you would get from a horror-flick or a gangster-movie from the 60's.
With its 14 tracks, this album is full of treasures. Xploding Plastix really try to make a diverse album and avoid monotony, something other artists in this genre don't achieve easily. I do have to be in the right mood to fully enjoy this album and sometimes it's hard to sit through the whole record, but nevertheless these guys know how to make some interesting songs. The sounds are amazing and I recommend you to listen to 'Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents' through headphones or on a good stereo. A track like 'Behind The Eightball' for instance is just perfect. It´s like the orchestra played live on the track itself. Together with 'Treat Me Mean, I Need The Reputation' this is one of my favourite tracks on the album. The latter is a hit-song where it´s just hard to sit still while listening to it. All in all I find this one of the most interesting releases in it's genre. For me they surpass an artist like Amon Tobin easily. Xploding Plastix shows the rest of Europe that Norway is still one of the most interesting countries in music at the moment. Now if this album could get a proper distribution, the rest of the world could enjoy it too.
Impressive...
(4/5) Niels -Xhorder- van Rongen

Luna Café
Wow! This album is really a bomb blast. And a most pleasant one for sure. Xploding Plastix released their debut 7", Treat Me Mean, I Need The Reputation, last year. Then came a 4 song 12", Doubletalk EP, last February. Now the album's out (with all the songs from the mentioned singles on it, well, on the CD that is), and it's a real treat. Xploding Plastix is a duo: Hallvard Wennersberg Hagen and Jens Petter Nilsen creates jazzy grooves with cool (well, warm, actually) beats. They sample, cut and paste, and the result is brilliantly organic sounding. To fulfill the dynamic sound they've also brought along the sounds of Fender Rhodes and Hammond organ (played by Espen Blystad, a member of Seven) and double bass guitar (by Erik Velldal). It's like the music's been taken from the cinematic world. Yes, this could've been the soundtrack of a movie, or maybe for several films at the same time. Sampled pictures as well as sounds. The list of great tunes are long, but among the highlights are: Sports, not heavy crime and Funnybones & lazylegs (both are taken from the EP), the latter with fabulous drum-rolls. The highly energetic Treat me mean, I need the reputation is awesome, while the moody Tintinnamputation and the bass-driven Doubletalk gets through to you (also from the EP) is delightful. Anyway, my definite fave is called More powah to ya (the 4th track from the EP). It gives me the feeling of being on a train running on through the night, at an increasing, but somehow slow-motion speed. All in all Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents is an extremely exciting album. Xploding Plastix appeared on Cloroform's remix album Scrawl. I'll go see X.P. live as soon I'll get the chance. If they're able to recreate what they do on record it must be something. PS! The LP version has got one song, Shakedown shutoff, not included on the CD. But then again the CD holds, as mentioned, all the tracks from the singles.
Håvard Oppyen

Music Cozmo
Xploding Plastix - a duo of nutcases from Oslo, Hallvard Wennersberg Hagen and Jens Petter Nilsen , with lots of electronic small boxes and an excellent name - is part of some of the most interesting and refreshing thing that has happened in Norway for a very long time. With their mix of shadowy jazz-samples, down-tempo beats, melodic feel, and quite a bit of humour, Hagen & Nilsen are offering us a musical upheaval of a different kind. A kind of older Amon Tobin - sneaking in everything from samba rhythms to loungy drum & bass samples - meeting John Barry´s cinematic horn & beats in a smoke filled sleazy jazz-club. Theirs is a indeed a big disorienting future-jazz confusion, splicing DJ Food´s mad drums, Tobin´s exotic-style beats, and some Herbaliser´s moodiest melodies...Throw in an exquisite taste for 60´s film-noire, and you are getting closer to Xploding Plastix... Welcome to the New Balearic beats!
Skempi

Reflektionen
Okay, I reviewed this one once already, but all week I've been sleepless over the crap I wrote, so I'm giving it a rewrite. Hopefully, I'll sleep better knowing that I actually reviewed it as a fan of music, and not one of someone trying to be a critical reviewer. I received this CD in the mail 2 weeks ago, sent to me from the promo dept. at Chateau Productions. As soon as I tore open the envelope the CD went straight into my discplayer. BAM! I was hit by this seriously grooving music. I cranked up the bass on the stereo to 5, and the volume to 3 (which is pretty loud), and just let the music fill the house. This is music that will fill up any house. Fans of Amon Tobin might really dig into this, although this is not as ambiently atmospheric as their work. Xploding Plastix has more UMPFF, and I enjoy that alot. As much as I love to just lay back at times, and be massaged by softer jazz, there are times like these, while working on my page that I need to have my mind partly distracted by the music -- any webauthor will tell you that webdesign is one of the leading causes of insanity. Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents requires some attention from the listener, and although at times it will fade into the background, this album will also reach out a hand and pull you back to attention. This is also memory music for me, bringing out the memories of both Twin Peaks and the "spy-movie-parody" episode of The Flintstones. It's a fun album to listen to, and should keep you enraveled for a while.
(9.5/10) Sterben

Esoterica
Something a little left of field here for these pages, not being related to metal in even the most tenuous way, although given the tangents at which my music taste has been firing itself off of late, Xploding Plastix is perhaps just as appropriate as anything else featured in this particular review page. Reportedly causing something of a stir in their native Norway, which in itself is heartening, reminding me that it is still possible even in these days of Britney Spears, A1 and such sensationalised televisual drivel as Big Brother that a large bowl of originality for breakfast and a raw talent sandwich for lunch can bring recognition and success by teatime. For Xploding Plastix are totally unlike anything which has ever passed by, through or even around these ears; totally instrumental, with sentiments and humour expressed through a liberal peppering of samples, the music may be described in a nutshell as a fusion of all manner of jazz from about 1930 to 1970 with post-1990 dance music. Programmed and alarmingly fast and varied organic beats skirt around beautifully rich-sounding basslines wrung out of an expensive-sounding upright bass, with dense layers of apparently every sound the band can lay their hands on, from strings to brass to bizarre organ effects, added until there's so much going on that many, many listens are required to really appreciate the depth of the material. However, despite this, there is such a vibrant energy infusing Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents that the complexity of the music never erodes its immediacy. Put quite simply, it's a whole load of fun, textured with moments of an occasional film-noir level of sinister atmosphere, during which it is all one can do to stop oneself imagining the band behind a huge rack of sequencers, wreathed in cigarette smoke and wearing fedoras. Imagine the soundtrack to a car chase scene in a Pink Panther movie, Peter Sellers clutching his hat and cursing at a deranged taxi-driver - no, better still, a bawdy Chicago jazz club during the Prohibition era being hosed with bullets by tommy-gun-toting, wild-eyed but lovable gangsters, or maybe even the Keystone Cops bursting through the set of an Italian porn film running at double speed. Kooky, disconcertingly original and a much-needed breath of fresh air.
Harry

Radio Venus
Garnering the highest chart position for a debut this week is the latest release from Norway's Xploding Plastix entitled, "Amateur Girlfriends Go ProSkirt Agents". Many of you will be familiar with Xploding from their appearance on the Pork Recordings compilation, "Dub Plates from the Lamp", with their contribution, "Let's Pretend Desperate". "Amateur Girlfriends..." is the logical progression of this track. Many of the songs are cinematic in their scope and jazzy in their instrumentation. Describe by NME as "...two nutcases with lots of small boxes and a terrible name...", Xploding members, Jens P. Nelsen and Halvard Hagen, bring together Aphex Twin's time signatures, DJ Food mad drums, and Herbalizer's best cinematic moments to create a beast all their own. By all accounts, they put on a wicked live show, with their most recent dates being the NattJazz Festival in Bergen on June 1st, and the Sub City Arrangement, in their native Oslo, on June 2nd. The Plastix will make their next appearance on the Beat Service Compilation, "Arctic Circle III" with the track "22 Carat Tear-Jerker", which features vocals by Rita Knutsen. Of the 11 tracks added to the Radio Venus playlist, current favorites getting HEAVY rotation include, "Behind the Eightball", "Far Flung Tonic", "Funkybones and Lazylegs", and "Sports, Not Heavy Crime". Run out and get this release NOW!

Aversionline
14 tracks of curious experimental jazz/electronic music, influenced by classic, renown jazz drummers and the music from 1970's Italian erotic films, among other things. I really like this, because even though I'm not a fan of jazz or soundtrack music, the modern electronic spin gives this a surprisingly enjoyable feel. There are lots of warm beats, obviously connected to their jazz influences, but with a dance like twist, over lush bass tones and warm, organic synthesizers. It's curious to note that the delivery is very effective in that it's hard to tell which musical elements are sampled (if any) and which are programmed. I would assume that the horns and upright bass uses were performed live, but a lot of the beats also sound natural? Also noticeable are the minimal orchestral melodies, very reminiscent of 70's cinema. The "erotic" aspects come into play for some of the samples and song titles ("Happy Jizz Girls", "Treat Me Mean, I Need the Reputation", etc.) but not in a tasteless, gimmicky sort of way. It's a damn shame that I don't have the full release, because I like what's happening with the artwork. A minimal color palette combines large video stills with basic line illustrations of women, in line with the "erotic" subject matter. Apparently Xploding Plastix is rather popular in Norway, and I'm not surprised, as the performance is professional and palatable enough for easy consumption. Though the general tone of each track is pretty much the same, there are enough distinct changes of pace and subtle differences to refrain from being boring. I like this a lot, and I'm hoping I can track down the proper version.
(7/10)

Ledo Takas Records (Lithuania)
Danger zone! This may have an infectious effect on your brain, stomach and whatever else what is damageable by music (is it really so, huh?). Well, someone might thought I am talking about power electronics or industrial music here? No fuckin' way. It is far more advanced in experimental department, and actually researches jazzy electronic music (though this kind of attempt to describe what's going on is stupidly poor). Well, indeed musical carpet over here is very tasty, I would say - juicy and really rich in colouring, as a belt of a rainbow. What's so addictive in it? A groove that makes listeners open some niche in there to let those memorable sound crumbs in, yet they are like those friendly bacteries, simply keeping you in a good mood instead of grieving or regretting something while listening. Oh yes, this album is done with modern techniques, and it certainly has a modern approach, even if base of it is laid with a help of tiny beats and pieces in a way inspired by 70-ies. I'm not so good at evaluating this kind of material, but biography helps me mentioning Morricone and Italian erotic films. I can trace some similitude to veterans of Norwegian experimental music When, on my own. More Powah To Yah has an Apocalyptica fragment sampled, or something very close to it. Music is not cheerful whatsoever - it has too much experiment in there to be either pop or black, speaking in very primitive terms. But Xploding Plastix do have their way to conquer hearts of those who understand their psychotic manifest. That's why this debuting album by duo of Hallvard and Jens Peter has quickly jumped into the tops of Norwegian charts. No doubt it has impressed me as well. Taste its eclectic attractiveness, now!
Tadas Kazlauskas

Reviews in german

Holterdipolter
Bandname und Albumtitel lassen definitiv Rückschlüsse auf die Musik des norwegischen Duos zu: hier regiert der Spieltrieb, ganz egal ob dass den Hörer überanstrengen könnte oder nicht! Verflixterweise belassen es die Herren Hagen und Nilsen nicht dabei, sich in einem Sammelsurium von Stilen aus zu toben, sondern sie müssen tatsächlich Stimmungswechsel herbei führen, die gelinde gesagt heftig sind. Die Vorab-Single „Treat me mean, I need the reputation" erweist sich z.B. als musikalische Flohkiste, das darauf folgende „Relieved beyond repair" als Ton gewordenes Äquivalent zur Schlaftablette (rein objektiv betrachtet, versteht sich). Die Plattenfirma versucht, diesen Wirrwarr mit den Begriffen „downtempo / jazzy beats" auf die Schliche zu kommen, doch machen die xplodierenden Plastiker ihr durch eine gehörige Anzahl von uptempo beats einen hässlichen Strich durch die Rechnung. Trotz der überzeugenden Coolness im smarten Jazz-Anzug offenbahren die beiden Norweger ihre größte Stärke erst, wenn sie selbigen ablegen und sich im slowmo-Sumpf treiben lassen. „Funnybones & lazylegs", ein légères Stelldichein treibender Bassklänge und unheilschwangerer Melodien, lässt eher an einen äußerst gelungenen Soundtrack zu Endzeit-Streifen als an (free) Jazz erinnern. Selten eingestreute Sprachsamples und die Fähigkeit, auf Ballast verzichten zu können (so werden Melodien auf der Gitarre z.B. nur leise angespielt, ufern jedoch nie aus), sind weitere Bausteine eines Albums, welches ebenso cool wie experimentell, ebenso attraktiv wie keineswegs leicht verdaulich und trotz Stinkefinger gegenüber dem Mainstream sehr modern ausgefallen ist.
Thor Wanzek

U30
Scandinavia rules! Die interessantesten Sounds zwischen Hip Hop, Elektronik und Jazz kommen ferzeit aus Finnland, Sweden oder , wie die Xploding Plastix, aus Norwegan. Eine Name, der nacht krachendem Dancefloor klingt, nach emotionalem Aufbruch. Doch weit gefehlt. Das Duo bewegt sich mit "Amateur Girfriends Go Proskirt Agents" chillend auf ausgetretenen Trip-Hop-Pfaden: Keyboard-Teppiche, leise Samba-Grooves und verschleppte Filmmusik-Samples. Klingt nicht gerade prickelnd ney.
TG

Elektrolurch
Sagte ich es nicht schon mal, gute elektronische Musik kommt aus Skandinavien. Xploding Plastix ist ein Duo aus Oslo, Norwegen und machen Future Sound of Jazz, hauptsächlich elektronisch, aber auch mit Piano-Sounds, Bläser- und Kontrabass-Samples. Hallvard Wennersberg Hagen und Jens Petter Nilsen basteln seit langer Zeit an einer elektrischen Variante von Jazz, Cool-Beatz, Melodien und einer "Alles geht" Mentalität. Ihr erstes Album ist ein humoriger Mix, der extrem nach altem Jazz-Club klingt oder die Hintergrundmusik für einen Film Noire bilden könnte. Mehr davon.
(3/5) (Smilo)

Stylepolice
Das ist die hölle! xploding plastix haben einen mässigen namen aber sie machen die beste platte des jahres. Es ist mir schwanzegal ob diese instrumente aus dem computer kommen, oder eingespielt sind, es ist mir egal was diese norweger nehmen, ich weiss nicht woher sie diese sonnigen effekte zaubern, alles was ich weiss ist, solange du eine spur von deutschem sommer geniesst, in einem fahrenden vehikel, auf einem balkon, wo immer... Du wirst xploding plastix hören und du wirst sie lieben. Du wirst alles lieben. Und insbesondere die skandinavien fraktion von plattenmeister die uns diesen hammer beschert hat. Ganz grosse kunst. Die meiste atmosphäre, der fetteste groove. herrje, ich weiss nicht welche worte es treffen.

Net-tuner
Bisher kannte man aus Norge vielleicht Namen wie N. P. Molvær, Bugge Wesseltoft, Madrugada, die Familie Garbarek oder die Kings Of Convenience. Nun sollte man sich aber unbedingt noch zwei weitere Herren merken, die beim Tromsøer Label Beatservice Records ein Album veröffentlicht haben, das den reichlich wirren Titel "Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents" trägt. Hallvard Wennersberg Hagen und Jens Petter Nilsen. Das erfordert zwar ein bisschen Übung, aber es lohnt sich.
Scheinbar mühelos schütteln sie einen Kracher nach dem anderen aus dem Ärmel, und das geht nach kürzester Zeit unter die Haut, ins Gebein und in die Nuss. Der Beipackzettel hantiert mit Namen wie Charlie Mingus und Gene Krupa. Bei letztem wird jüngeren Musik-Freaks sicher nur erst einmal das gesampelte Drum-Intro zu Apollo 440's "Krupa" einfallen und bei ersterem hoffentlich der schwarze Mega-Basser. Auf diesem soliden Jazz-Fundament jedenfalls bauen diese beiden Norweger ihre Musik auf, die in schon fast genialer Weise alle Errungenschaften einer langen Jazz-Ära mit den Beats und Breaks der aktuellen Club-Kultur vereint. Das hört sich dann an, als wenn eine ausgewachsene Jazz-Kombo zu einem Rundumschlag durch Cool, Bop und Film Noire ausholt und eine Armada Elektro-Frickler ihre Loops und Samples dazuschießt. "The Best of Both Worlds" haben die zwei Norweger da sozusagen zu einem elektrisierenden Gebräu zusammen genagelt, das symphonisch, filmisch, tropisch und sehr sehr relaxed klingt. Bariton-Sax hier, Sequencer dort, flirrende Streicher zum einen, schwere Drumloops zum anderen. Diese Gegensätze ziehen sich magisch an und vereinigen sich zu einem großartigen Soundwall. Ähnliches hatten die Blood Brothers Dave Henley und Justin Langland alias Pressure Drop zwar auch schon mal produziert, aber an diese virtuose skandinavische Trickkiste können auch sie nicht heranreichen. Schlagworte wie Future Jazz oder Cool Beatz umschreiben nur mangelhaft, was XPLODING PLASTIX an einfallsreicher und in weiten Teilen sogar schweißtreibend-tanzbarer Musikcollage da zusammengejammt haben. Das hat nicht nur Stil, das ist Weltspitzenklasse mit der Halbwertzeit einer norwegischen Schärenlandschaft.
Klaus Halama

Bumbanet
Beatservice Records / Indigo Ganz aus dem Norden, ganz aus dem Norden Norwegens kommen sie, Hallvard Wennersberg Hagen und Jens Petter Nilsen. Zusammen machen sie Elektromusik, die man in der Ecke Jazz einordnen könnte. Nur könnte, weil man das nicht wirklich kann, dazu ist das, was sie hier auf den 14 Tracks ihres Debüt-Albums abliefern zu vielseitig und komplex. Da wechseln sich Jazz-Tunes mit Film-Sounds und Bläsern ab, getragen alles auf einem durchgängigen Drum-Pattern. Dazu kommen wenige Nummern, die auch als Dancer durchgehen könnten. Was etwas fehlt ist die rote Linie, so eignet sich das Album mehr für die Lounge-Untermalung als für das intensive Hören. Interessant und anstrengend, und für alle New-Jazz Freunde empfehlenswert.
(7/10) Tatjana Halstenberg

Realmusic
Norwegen - erfolgreicher Exporteur qualitativ hochwertiger Popmusik; und das in einem schon fast beängstigenden Maße. Hier hätten wir also Xploding Plastix. Sie kreieren eine coole Melange aus Jazz und Elektro, alles sehr abgeklärt, aber nie unterkühlt. Wenn die ersten Samba und Bläser Samples einsetzen klingt es schon fast exotisch. Dazu gibt es Drums die loslegen, als wäre der Teufel hinter ihnen her und sich fast selbst zu überholen scheinen. Von Zeit zu Zeit wird der virtuose Anteil auch mal runtergeschraubt- zugunsten von Low-Fi Tracks die nach kleinen verrauchten Clubs in den Sümpfen klingen, diese Art von Etablissements in dem sich flüchtige Verbrecher den letzten Song anhören. Desorientiert und empfehlenswert.
Jens

The Dark Site
Immer wieder einmal landen Veröffentlichungen in Briefkasten und CD-Player, die man nicht einmal blind angetestet oder gekauft hätte, sei es einfach aus Unkenntnis darüber oder die Annahme, das vorliegende Werk entspräche in keinster Weise dem eigenen Geschmack. Manchmal muß man sich dann auch regelrecht durch eine derartige CD quälen, wenn der Zugang dazu auch nach dem 5. Durchlauf versperrt bleibt oder der eigene Geschmack tatsächlich beleidigt auf das gerade Gehörte reagiert. Manchmal aber auch finden sich richtige akustische Kleinode, die sich weit weg von allem bisher gehörten und gemochten bewegen und erheblich zur Erweiterung des eigenen musikalischen Horizonts beitragen können. So verhält es sich mit dem norwegischen Duo Xploding Plastix, die mit ihrem Debütalbum "Amateur girlfriends go proskirt agents" eine ungewöhnliche Melange aus Jazz, Breakbeat und Soundtrack-artigen Passagen geschaffen haben. Hier treffen coole Bläser, gedämpftes Klavier, Stehbass und Besen (wenn auch zum großen Teil gesamplet, klingen diese Parts erstaunlich organisch) auf hektische Beats, diffuse Ambient-Klänge und einige wenige Sprachsamples, wobei eine unglaublich dichte, düstere Atmosphäre erzeugt wird. Vor dem inneren Auge bilden sich schemenhaft Bilder urbaner Alpträume, ähnlich wie sie bereits in Filmen wie "Angel Heart" oder "Lost Highway" bedrückend umgesetzt wurden. Als grober Vergleich für die hier erzeugte Stimmung fallen mir bestenfalls einige Stücke der Badalamenti-Soundtracks zu "Twin Peaks" und "Lost Highway" oder von "Perdition City" ein, wobei das hier abgefahrener und durch die Breakbeat-Passagen auch etwas anstrengender ist. Xpolding Plastix können sich Anspruch und Innovation mit Großbuchstaben auf die Fahne schreiben, "Amateur girlfriends go proskirt agents" ist beängstigend gut, düster und abseits aller mir bekannten musikalischen Pfade.
Alchemist

Reviews in french

Le Soleil (CA)
(Record of the week)
Atmosphère, atmosphère

Ce qui explose avec Xploding Plastix, ce ne sont pas tant les obscurs vinyles que le duo échantillonne que les frontières musicales et les frontières tout court.
L'avantage avec la musique électronique, à tendance acid jazz très cool dans ce cas-ci, est justement qu'elle se moque de la barrière des langues. Ce qui explique que l'Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents d'Hallvard Wennesberg Hagen et de Jens Petter Nilsen — des Danois ! — se retrouve dans les bacs des disquaires. Et quel bonheur. Certains évoqueraient un mélange entre Amon Tobin (pour les beats de samba) et Charles Mingus (pour la basse), avec une touche Miles Davis à la Ascenseur pour l'échafaud. Vrai que les compositions d'Xploding Plastix font très film noir : atmosphère, atmosphère... Mais sur certaines autres, plus up tempo, le duo évolue dans les mêmes eaux qu'Herbaliser, pour l'improvisation avec des instruments tels que piano, flûtes, cuivres, etc., et Groove Armada, pour le sens du rythme. Bref, une musique qui s'adresse autant à la tête qu'aux hanches, un peu comme DJ Logic dont je vous disais le plus grand bien il y a deux semaines. Une découverte trop rare pour passer à côté.
(4/6) Éric Moreault

Voir Quebec (CA)
Possédant manifestement une culture musicale étendue, ce duo norvégien démontre sur ce premier disque une grande maîtrise des genres. L'approche acid jazz pourrait faire penser à Amon Tobin, mais le son demeure distinctif et difficile à décrire. Dès l'ouverture, des arrangements orchestraux combinés à des échantillonnages nous projettent dans un univers mystérieux digne d'un film noir des années 40. S'ensuivent des morceaux imprégnés d'influences hétéroclites (drum'n'bass, jazz, house) dans lesquels les percutions, nerveuses et complexes, tiennent le rôle de fil conducteur en maintenant, jusqu'à la toute fin, la tension dramatique à un très haut niveau. L'ajout de cordes et de voix brise de temps à autres, mais trop peu souvent, l'hermétisme de l'ensemble.
*** Clémence Risler


Main // Information // History // Artists // Releases // Live // Mailorder