Anmeldelser
Reviews in [english] [german] [italian]

BA
Slowpho leverer en knalldebut som både har spennende sjangerblanding og balsam for ørene.
Duoens uhøytidelige lek med jazzelementer, elektronisk pop og drum&bass har blitt kalt nujazz. Og det er unektelig litt jazzfeeling over "Hi-Fi Sounds For Young Norwegians" - både i samplingen og den bergenske vokalisten Hilde Dranges kjølige eleganse. Til tider minner hun om en mer klangfull Beth Gibbons i Portishead. For Slowpho bedriver også dragende musique noir i stakkato "Hotel Sleep". Skjebnetunge "Would You" spiller effektivt på kontrasten mellom Hildes rike stemme og harde rytmer. Mens "Inhale", der Athome Project og Mind Over MIDI bidrar, er et ambient pustehull.
(5/6) Ann Kristin Frøystad

Fædrelandsvennen
Slowpho er en duo med fast tilhold i Bergen, men som sakte men sikkert har sneket seg rundt på festivaler og konserter landet rundt. Og etter å ha smuglet singlene sine inn i undergrunnsmiljøet i Buenos Aires, er de nå klare for verdensdominans med sin "Hi-Fi Sounds for Young Norwegians". Musikken de lager er en type kjølig, jazzete form for "sjangertøysing", som de kaller det selv. Hilde Dranges vokal er umiskjennelig litt jazza, men Christian Watkins sørger for gode doser programmert elektronika over det hele. Dette er et band som virkelig har noe for seg, og så du dem verken på quarten i 99 eller på Frk. Larsen nå i desember, bør du løpe ut og ta deg en lytt.
(3/3) Walter Wehus

Dagens Næringsliv
Lyrikk på noteloftet
Slowpho lager elektronisk jazzpop for å få livet til å strippe for deg.
Genretøysing, kaller Slowpho selv musikken sin. Antagelig fordi de synes crossover blir litt pretensiøst. Surfingen mellom uttrykk fra forskjellige genre gjørt at dette er smalt og bredt på samme tid. Omtrent sånn Björk greier å gjøre spennende særheter til noe mange vil ha.
D'n'b rytmer elect. keyboards og overdådige strykerarrangement møter jazzholdning på disse 11 låtene. Ikke minst er Dranges vokal kontrollert og jazz-cool, ikke helt ulik Anja Garbarek eller Beate Slettevoll Lech. Måten hun vakkert og utvunget synger det svenske ordet "jævlar" mindt inne i en easy electronicaballade på engelsk, er fascinerende. Watkins miks av strykere og moderne beats er kanskje ikke så nytt krutt i kanonen, men han greier å la det moderne og det tradisjonelle spille umerkelig og smittende sammen. Som på den flotte "sick" der stykerne på slutten glir over i et nesten asiapopete og frenetisk klimaks.
Slowpho lager musikk som gjør at livet ikke kjeder vettet av dem.

Dagbladet
Vi urbane trendnisser liker å gjøre ting som vi innerst inne sikkert synes er ganske teite. Og det er å gi inntrykk av at vi hører på riktig musikk; den musikken som er trendy akkurat nå. Derfor ser det så flott ut med Air, Kruder & Dorfmeister og Massive Attack liggende tilfeldig henslengt på et lite bord i børstet stål. Typisk coffe table-musikk er gjerne drum'n'bass, trip hop (R.I.P.), sval house, deilig chill-out og annen lett fordøyelig klubbmusikk. Og så det er sagt: jeg har stor sans for det mange mener bare er musikk som trendy tilbehør.
Med sin miks av drum'n'bass, elektronika og jazz, havner Slowpho midt i dette coffee table -dilemmaet.
Ja visst, det er fluffy og sval klubbmusikk med heftige nikk til nittitallsnyvinningene drum'n'bass og trip hop. Det betyr ikke at man bare skal avfeie dette som skreddersydd musikk for "trendy" reklamefilmer for matvarekjeder, men heller akseptere at coffee table -musikk gjør seg godt både på bordet og i spilleren.
For mye kaffe er derimot ikke så bra, og man går litt lei av den likelydende stemningen på dette albumet. Selv om knitrete vinyllyder dukker opp, savner vi noe som kunne skitne til det vel polerte lydbildet.
(4/6) Thomas Strzelecki

Panorama
Kalde vinterviser
Betrakt gjerne Hi-Fi Sounds For Young Norwegians som et soundtrack for vinternetter, frostrøyk og nordlys. Debuten til norske Slowpho er både stilsikker og absolutt lyttbar.
Det er vanskelig å kategorisere duoen Slowpho, som det alltid er med artister som blander musikksjangere i denne lekegrinden. Vi forsøker oss likevel med elektronika møter vokaljazz møter kaffebordet til Fru Hagen. Låtene kretser rundt den jazzinfluerte vokaljobben til Hilde Drange, mens trommeprogrammeringen til Christian Watkins holder det hele på plass og sørger for at musikken ikke blir for utflytende.
Stemmen og programmeringen står godt til hverandre. Begge er kjølige som en vinternatt i februar. Derfor passer det godt at Drange og Watkins poserer i pelshetter på forsiden av coveret. Dette er musikk fra snødekte skoger og bunnfrosne tjern. Den virker litt malplassert blant spirende osp og asp og Gud vet hva.
Falling er platens høydepunkt. En delikat munnfull med monumentalitet for alle oss musikkfeinschmeckere. Jävlar har en dybde som skiller den fra de andre sporene. Mekaniske trommelyder viker for en mykere programmering. Would You hviler på tunge strykere, og her høres Drange ut som en jazzsangerinne fra førtitallet. Elegant.
Debutantene har ikke en like heldig hånd med alle melodiene. Dial er en slitsom og forvrengt liten sak som man blir småsprø av, mens Inhale er Portishead på sitt mest kjedelige. Av og til blir trommemaskinen til Watkins litt for påtrengende og monoton, men han er som regel flink til å variere med kunstpauser og bruk av andre elementer.
(4/5) Henning Poulsen

Mutek
Våre nordlilgste leverandører av elektronisk musikk, Beatservice, har snappet opp nok et interessant prosjekt. Slowpho er en duo bestående av Hilde Drange på vikal og Christian Watkins på EDB-utstyr, opprinnelig fra Kristiansand, men nå basert i Bergen. Her på debutalbumet klinker de til med hummer og kanari, og det er i positiv retning. Å Båssette musikken har jeg ikke lyst til, her er litt nyjazz, litt drum'n'bass, litt filmmusikk og mye bra vokal. Ikke alle klarer å kombinere elektronikk og vokalakustikk, det mestrer Slowpho til fingerspissene, men det har tatt dem fire år å finpusse formen. Vokalen minner litt om Beth Gibbons (Portishead), men med Hildes egen stil bekler den alle sporene med sikkerhet og dybde. Og Christian er ikke tapt bak en dataskjerm han heller, det er stor spredning på lydbildet og på f.eks. Inhale kan man virkelig føle avgrunnen true. Ikke så rart siden det sporet er et samarbeid med Mind over MIDI og Athome Project. Albumet er overraskende røfft i kantene, i motsetning mye av den tyske glatte nyjazzen som flommer over landegrensene.
(4/6) Tor Olav

Nordlys
Menneske-kvinne møter mann med maskin, en konstellasjon som har vist seg å være vellykket før, jeg tenker på alt fra Yazoo til Bel Canto. Her har Tromsøs Vidar Hanssen i Beatservice funnet fram til nok en duo som leverer fine varer. Slowpho er Christian Watkins og Hilde Drange fra henholdsvis Kristiansand og Bergen. Det er mye drum'n'bass i Watkins' elektroniske lydbilde, men også flust av fine detaljer - stryk, blås og til og med afrotrommer - som man oppdager etter flere gjennomhøringer av denne fine og varierte produksjonen. Det er mye jazz i Hilde Dranges luftige stemme, det er nok noe sånt som Portishead møter Bjørk møter Radka Toneff, og på Hi-Fi Sounds... smelter maskin og menneske sammen på svært vellykket vis. Men jeg har en mistanke om at stemningen i den er litt for mørk, og låtene litt for grå til å nå de store masser.
(4/6) Danny J. Pellicer

Spirit
Selv kaller Slowpho - Christian Watkins og Hilde Drange - innholdet på sin debut "sjangertøysing". Lyder litt kjent, det der. En god mikstur av all kredibel chill-leftfield-electronica-jazz gjennom de siste seks-sju år er det okke som. Liker du Lamb, prøv den vuggende perlen "Sick", er du ennå ikke gått lei Björk, sjekk "Inhale" - mer Björk enn alveprinsessen selv. Eller litt sommerlig bossa-pop i "Hotel Sleep". Dette er selvsikker sjangerblanding sjelden hørt i norsk undergrunn, og jeg kan ikke la være å bli imponert over det fyldige, detaljerte lydbildet og den varme produksjonen. Men toppkarakter uteblir i påvente av noe større. Dette er første forsøk, inspirasjonskildene skinner for tydelig igjennom. Men nok en godbit fra Bergen, dette.
(4/6) Øyvind Eggen

Tønsbergs Blad
Slowpho er Hilde Drange (vokal) og Christian Watkins (electronics/programmering). Og det virker som de har lånt øre til Björk så vel som til britiske Goldfrapp. Men samtidig gir også de vokale prestasjonene til Drange oss assosiasjoner i retning Sidsel Endresen (sjekk f. eks "Lovetech"). "Sjangertøysing" kaller de selv det de holder på med. Men denne blandingen av jazz og elektronica er langt mer enn tøysing. Dette er konstruktiv og smakfull chill-out-sammensmelting, krydret med de mest smakfulle detaljer. For eksempel er den nakne trompeten i....æh.... "Porn" til å dø for. Lyden er gull. Noe annet er vel kanskje heller ikke å vente fra noen som har ambisjoner om å fortelle unge nordmenn om hvordan hi-fi lyden skal være? Spennende. Og vakkert.
(4/6) Erik Munsterhjelm

Universitas
Lys og lett elektronika
Det ligger alltid en fare i programmert musikk: Det kan bli kjedelig, uten innhold, livløst - et lappeteppe av andres lyder. Duoen Slowpho unngår alle disse farene i sin debut Hi-Fi Sounds ...
Ved hjelp av flere gjester har Christian Watkins og Hilde Drange har fått til et lydbilde med mye liv. Lekende rytmer som i drum'n'bass. En jazz-trompet kommer inn her, en stilig bassgang der. Musikken er i helhet dyktig gjort. Mest inntrykk gjør Hilde Dranges vokal. En varm, god stemme. Et stort spekter. Og melodiene er fine. Vi sender en tanke til vokalist Skye i Morcheeba.
Det er mye tekst på denne platen, og det er fint. Men de kunne godt vært smidd noen ganger til. Det blir litt vel speisa: "Life so full of life, lies and forms into shades of emergency". Eller for mange ord: "Why oh why can`t I
stop/ this insanity that wants to push me over the top..."
Men på sangen "Inhale" synes liksom alt å klaffe for Slowpho og Hilde Drange. Det er noe ur-aktig over uttrykket, og våre tanker går til Bjørk. Vokal, tekst og musikk står fint sammen. Hvert ord med inderlighet: "Inhale as we look at each other (...) Inhale and go on".
Slowpho har skapt et lyst elektronika-landskap. Vi ser for oss vintersol, god utsikt fra fjellheimen til sivilisasjonen. Turen over vidden kan være vakker. Men også forutsigbar, når det blir for mye i løyper andre før har gått.
Henrik Ameln Hoem

Spot
Bergensduoen som nå bor i hver av Norges to hovedsteder er endelig klare med debutalbumet, over en måned forsinka. Med sin nu-jazz'a triphop skjeiner de gjennom landskap prega av lite popstruktur og mange dramatiske visjoner.
Maskinist Christian Watkins maler kaleidoskopiske og slow-psykedeliske chill out-malerier med patchinga si, før Hilde Drange åler seg gjennom og på tvers av rytmene med sin veldig laid-back'e vokal.
De gangene hun lar oss få nok å gripe tak i gjenkjennelses-hooks'a hennes, blir det hele riktig så tiltalende. Som i 'Jävlar', den eneste ikke-engelske teksten hun framfører eller i samarbeidet med Mind Over MIDI/Athome Project-låta 'Inhale'.
Når de ikke klarer det - som i 'The Sea' - havner de i et uinteressant og jazzrocka sumplandskap, der hverken groove eller melodi fører noen steder. Derfor skiller avslutninga 'Water' seg positivt ut, ikke minst fordi tempoet høynes, men også fordi duoens intensjoner om å utfylle hverandre lykkes i de illustrende rytmeboksovergangene, samt at viktigheten av repetisjonene virkelig gir avkasting.
Vokalist Hilde Drange høres ut som en krysning mellom Sissel Endresen og Anneli Drecker. Førstnevnte i klang og sistnevnte i frasering. Som Drecker har også Drange en lei tendens til å slippe fokus vekk fra det som bør være de repetative temaene i de enkelte låtene. De er litt synd, for Hi-Fi Sounds For Young Norwegians innehar mange spennende elementer, men som popmusikk blir det for ustrukturert.
(3/6) Trygve Mathiesen 

Bergens Tidende/Bergenpulspuls
Stilsikker debut
Slowphos første album er både forfriskende og nostalgisk. Musikken bringer tankene tilbake til tidlig nittitallstekno med svevende syntetiske bakgrunnslyder og hissige elektroniske rytmer. Forfriskningene er det den bergenske vokalisten Hilde Drange som serverer. Hun har en sangteknikk som fokuserer på hver enkelt stavelse, og en stemme som utstråler autoritet og innlevelse både i de dype og høye partiene. Hun høres mer ut som en folkrocksanger enn en moderne teknovokalist.
Lydmester Christian Watkins sampler og skaper elektronisk musikk med jazzfølelse. Han er kanskje ikke så nyskapende, men trygg på det han gjør. Slowphos største styrke er at Watkins' og Dranges bidrag står så godt sammen at det høres ut som de har holdt på i årevis.
"Hi-fi sounds for young Norwegians" balanserer mellom behagelige rytmer og lyder og melodiøsitet à la Portishead. Sanger som "Would You" og "Hotel Sleep" står godt på egne bein, selv om de virker noe utgått på dato. Til tross for noe idéfattighet mot slutten av albumet, er platen en god svenneprøve for Slowpho. Alt ligger til rette for spennende oppfølgere, bare duoen tør å se fremover heller en bakover i tid.
(4/6) Helge Olsen

Groove
Velprodusert og pen, men ikke spesielt spennende.
Tittelen på dette albumet skal Slowpho ha rappet fra en gammel jazz LP ved navn Hi-Fi Sounds For Young Parisians, og den innstillingen preger også resten av dette albumet. Svært mange av ideene på Hi-Fi Sounds For Young Norwegians ble nemlig pønsket ut og utprøvd av artister som Portishead, Lamb, Massive Attack og Björk for en del år siden.
Slowpho opererer i et elektronisk poplandskap; trip hop kan det kanskje fremdeles kalles, med lette hint av jazz, electronica, dub og drum&bass. Hilde Dranges vokal gir musikken et lett slepent jazzuttrykk, og der dette blandes med breakbeats og flytende synther som i Would You nærmer vi oss et uttrykk som blir ekstremt likt Lambs første album. Andre ganger føres tankene til ting Kruder & Dorfmeister kunne funnet det for godt å mikse sammen, eller som i Lovetech noe Massive Attack godt kunne funnet på for noen år siden. Saken er jo at ingen av disse på noen måte er dårlige referanser.
Hovedproblemet med dette albumet er at alt blir veldig anonymt. Det er på ingen måter dårlig, men kanskje litt for ufarlig og anonymt. Musikken kunne sklidd rett inn på en hvilken som helst "Absolute Chillout", og uten problemer blitt brukt som bakgrunnsmusikk for enhver tv-reklame. Slowpho er avhengige av å eksperimentere mer, jobbe mer med å skape et eget lydbilde, en egen sound - for slik de fremstår i dag er det ikke et parti på albumet som ikke minner om noe som allerede er utgitt.
(3/7) Ole Andreas Hagen

XLR8R (review of US version on Water Music, titled Hotel Sleep)
From the first track to the last, Hotel Sleep is a stunning blend of styles and a confident debut, weaving jazz and classical influences with breakbeat, downtempo, drum & bass and minimal techno beats. The Norwegian duo of Christian Watkins (beats) and Hilde Drange completely avoids beginner's pitfalls, with complex production, lush strings and icy melodies on par with Bj�rk's best work. Drange's vocals evoke Joni Michell (Sarah McLaughlin?) in their jazzier moments and Portishead at others, gracefull weaving through Watkins arrangements. Hotel Sleep kicks your ass in many ways, drawing you immediately with beautiful songs and keeping you there with a hypnotic, subtle compexity.
Jesse Terry

Clubbing
Norway is making up for many years of getting 'null points' in everyone's favourite funny dance and fancy costume fest The Eurovision Song Contest. And following from Röyksopp's success last year, comes another reason to be cheerful. This it's time male/female combination of Christian Watkins twiddling the knobs and vocalist Hilde Drange vocals. A strange melange of jazz progressions, lounge horns and breaks from the trip-hop to the Reprazent, the tracks invoke more Bristol comparisons with their powerful yet slightly chameleon vocals. Far from beiing poor, Hilde's vocals are at moments like that of Lamo's Louise Rhodes' angelic tones, at others breathy Björk's and sometimes like a more softly spoken Sian from Kosheen. To call them 'Plaintive' may set the alarm bells ringing at the back of the head, the key different here is that you won't feel like punching her lights out, slitting your wrist or doing both at the same time. Sultry undertones give the plaintive a certain sexual feeling, like the kind just before people jump into bed with eachother. Perhaps the difference between Bristol and Scandinavia as the overall sound is still very intense and apart from going off the boil with the last two tracks this is a well-rounded album with the first track 'Porn' being a standout moment.
(8/10) JR

BBC Radio, session in wales
Christian Watkins (electronics/programming) and Hilde Drange (vocals) are Slowpho. Hailing from Norway, the pair have spent four years in Christian's attic resulting in this, their debut album. When considering their genre, even the band members themselves are unsure where they fit in. The decision to name the album Hi-Fi Sounds For Young Norwegians can be seen as reflective of the eclectic style that the band encompasses.
A re-write of an old French jazz LP, Hi-Fi Sounds For Young Parisians, it demonstrates a mélange between old and new, familiar and fresh. Notable tracks on the album include the first release, Hotel Sleep, which presents a composite of drum 'n' bass, electronica and jazzy vocals that are soon to be associated with the outfit.
Also worth a mention is Inhale which incorporates Mind over MIDI and Athome Project, and results in a dark and ambient blend of smooth strings, buoyant vocals and occasionally jarring percussion. Altogether, a consistently impressive debut album that has been described as 'phenomenal' and is already high in demand amongst American chillout labels. Hi-Fi Sounds for Young Norwegians deserves to be as well received by mainstream audiences as it has the underground. And it probably will be...

CD-Kritik
Nicht nur für Norweger
Da stehen sie mit ihren Pelzkragen und lächeln freundlich-harmlos in die Kamera, als ginge es um lediglich um einen Schnappschuss aus den letzten Ferien im Schnee. Doch Christian Watkins und Hilde Drange haben es in sich: Ihr Debüt-Album mit dem originellen Titel "Hi-Fi Sounds for young norwegians" ist ohne jeden Zweifel eine der überzeugendsten Neuerscheinungen dieses Frühjahres.
Drange und Watkins arbeiten bereits seit vier Jahren zusammen. Sie probierten und verwarfen die Zusammenarbeit mit weiteren Bandmitgliedern, blieben schließlich als Duo bestehen und teilen sich seither die Arbeit: Sie komponieren die Lieder gemeinsam, Christian arrangiert Samples und Computersounds, Hilde schreibt die Texte.
Aber längst nicht jeder Ton ist computergeneriert - und hierin liegt genau der Reiz: Im Opener "Porn" erklingt eine Cool-Jazz-inspirierte Trompete, während "Would you" mit einem schrägen String-Intermezzo aufwartet, das ein wenig an Björks Album "Homogenic" erinnert. Überhaupt erscheinen Slowpho's Hi-Fi-Sounds als Reise zwischen den bizarren Soundlandschaften der Isländerin und Bristol, der Stadt von Portishead, Goldfrapp und Massive Attack: Nujazz, Triphop, Drum'n'Bass, Elektronika, Hiphop, all diese abseits des Gitarren-Rock angesiedelten Stilrichtungen finden sich auch bei Slowpho - aber nicht als schlichte Kopie, sondern in neuer Zusammensetzung und weiterentwickelt.
Bei der Erkundung ihrer klanglichen Möglichkeiten gehen Slowpho mehrdimensional vor und muten ihrem Publikum einiges an schrägen und aufwühlenden Harmonien zu. Sie integrieren sowohl den typischen Cinemascope-Sound des Triphop mit pompösen Streicher-Sequenzen als auch dissonante und minimalistische elektronische Beats, deren Muster auch nach mehrmaligem Hören nur schwer zu durchdringen sind.
So bewahrt sich der Sound von Slowpho seine irritierende Unberechenbarkeit. Zusammengehalten wird der atmosphärische Spannungsbogen von Hilde Drange, deren Stimme weniger schrill klingt als Björk, weniger klagend als Beth Gibbons, aber ebenso souverän und eindringlich, und sie bildet einen warmen
Kontrapunkt zu den manchmal schneidend kalten Samples von Christian Watkins.
"Hi-Fi sounds for young norwegians" ist ein neuerlicher Beweis für die erstaunliche Kreativität der jungen Musikszene Norwegens, die längst nicht mehr als rand- oder gar rückständig bezeichnet werden kann, sondern in vielerlei Hinsicht selbst als Impulsgeber fungiert. Vielleicht spricht man schon bald nicht mehr von Bristol und London, sondern von Bergen, Kristiansand und Oslo ...
Michael Frost

sound.de
Zum Schluß möchte ich eine vom Sound und Stimme lebende CD vorstellen. Das Duo Slowpho eröffnet die CD "Hi-Fi sounds for young Norwegians" (Beatservice Records/ Indigo) mit dem sphärischen Song "Porn", der durch eine gelungen Trompete glänzt. Der männliche Part des Duos, Christian Watkins, ist für das Programming und die Elektronik zuständig, die den Sound und die Rhythmen prägen. Als weiblicher Gegenpart singt Hilde Drange mit klarer, prägnanter, jazziger Stimme. "Hi-Fi sounds for young Norwegians" ist ein Debüt, das Werke aus den letzten vier Jahren vorstellt, insgesamt elf Tracks, in die unterschiedliche Stilrichtungen wie Nujazz, Drum'n'Bass, House und Elektronica, vor allem aber viel Pop und feinsinnige Melodien eingehen. Slowpho kennen eben keine Grenzen, wenn sie nach musikalischen Anleihen suchen, um sie zu verarbeiten. Tolle Platte, gut zur Musik passendes Cover.

Hilmar Cheese Factory
Hui, Portishead mit trompetentröt und poppig guter stimme. Das geht gut los, dafür dass die finnischen norweger jetzt auch hi-fi haben. Nujazz ruft man denen hinterher, weiss nicht es ist house mit pop und stolperbeats. Ne klasse stimme dazu das ist ein feines ding. Markant, wie die herren hier auch auf dem zettel schreiben. Sehr lustig auch dass diese asiatische sängerin mit der fellkaputze, also die sieht aus, als ob die vor ihrem iglu steht, die heisst Hilde. Da muss man grinsen.

musicboom.it
Brivido freddo
Le calcolate geometrie sonore dei Lamb, l'eclettismo dei Portishead, e un pizzico della Björk più irreprensibile, sono le coordinate musicali del duo norvegese dei Slowpho.
Christian Watkins (elettronics/programming) e Hilde Drange (voce), più che musicisti sono degli abili matematici della musica, che con funzioni, diagrammi ed equazioni sviluppano suoni come se calcolassero numeri e risolvessero problemi.
Niente di strano, certo. E questo album di debutto pur se sta alla musica come l'elettronica sta ad uno spartito, dice chiaramente ai giovani norvegesi (quelli del titolo che pur di freddo se ne intendono) come allietare il loro relax a base di elegante nujazz e di meccanico drum 'n'bass, nonostante i brividi da congelamento.
Le raffinate incursioni della tromba nell'iniziale Porn, l'intimismo impressionista di Loveteach con il fantasma di Erik Satie che aleggia qua e là in una intricata polifonia di loop, le suggestioni da "spy theme" di Home Sleep, i richiami alla Björk più evocativa in Inhale (qui, come in tutto il lavoro, degna di nota la voce della bella Hilde), l'angelico dispiegarsi di Jävlar, quello quasi mistico di Sick, quello orientaleggiante di Falling, sono come affilate "stalattiti" che pendono dal soffitto di quella cavità carsica che è la musica elettronica.
Tutto bene, o quasi: "Hi - Fi Sounds For Young Norwegians" è uno dei migliori esordi dell'anno. Con qualche cruccio: e se poi improvvisamente il caldo sole facesse capolino?
(4/5) Michele Chisena